Harald Milli

Eventuell reduksjon av norsk landbruksproduksjon vil være til fordel for landbruket i EU, Canada, USA, Australia.

De intense forhandlingene om handelen med landbruksvarer som nå pågår i Verdens handelsorganisasjon (WTO), er avgjørende for norsk landbruks framtid, for landets næringsmiddelindustri, for turistnæring og dermed for fellesgoder som kulturlandskap, biomangfold, levende bygder og matsikkerhet.

Forhandlingene skal avsluttes 31. mars i år. 12. februar kom første forslag til ny landbruksavtale. Forslaget sikter blant annet mot at:

— Tollsatsene skal reduseres med 40-60 prosent. For de viktigste landbruksvarene i Norge vil reduksjonene være 60 prosent, og prisene til bonden vil reduseres tilsvarende.

— Tollkvotene skal øke fra 5 til 10 prosent av nasjonalt forbruk.

— Sentrale tilskudd til husdyr, areal og kulturlandskap reduseres med 50 prosent.

Forslaget er svært radikalt og ubalansert. Land med høye lønnskostnader og vanskelig klima og topografi får problemer med å opprettholde et tilfredsstillende volum på matproduksjon. Det er urimelig at Norge og andre land som er i en slik situasjon, skal miste det økonomiske grunnlaget for å produsere en vesentlig del av eget matforbruk. Forslaget tar ikke hensyn til land med lav selvforsyningsgrad og allerede stor avhengighet av import. Norge har en selvforsyningsgrad på om lag 50 prosent (målt på kaloribasis) resten av maten importeres tollfritt eller til svært lave tollsatser. Land som Japan og Sør-Korea har en enda lavere selvforsyningsgrad, kun 30-40 prosent. U-land som gruppe er også netto-matimportører. Realisering av WTO-forslaget vil svekke selvforsyningen for disse landene ytterligere.

Forslaget tar heller ikke hensynet til landbrukets produksjon av andre goder for fellesskapet. Det rommer ingen ordninger for å opprettholde kulturlandskap, biomangfold, kulturarv knyttet til landbruket, levende bygder eller matsikkerhet. Dette til tross for at over halvparten av WTO-medlemslandene har sluttet seg til denne tankegangen og at ministererklæringen fra Doha slår fast at det skal tas hensyn til disse fellesgodene. Dette er goder det ikke er mulig å ta betaling for. Man kan ikke bli avkrevd avgift for å kjøre på en vei med fint kulturlandskap omkring eller for å gå i et seterlandskap.

Beregninger viser at forslaget innebærer en reduksjon av det norske jordbrukets inntekter på 10,5 milliarder kroner. Fordelt på 70.000 årsverk tilsvarer dette 150.000 kroner per årsverk og er like mye som dagens gjennomsnittlige netto årsverksinntekt. Altså vil en gjennomsnittsbonde sitte med utgifter og inntekter som går i null, og følgelig med null i inntekt.

En økning i tollkvotene (andel av nasjonalt forbruk som kan importeres til redusert toll) fra 5 til 10 prosent innebærer at vår produksjon må reduseres tilsvarende. Tollsatsene på innførsel av de viktigste landbruksvarene vi produserer her i landet skal reduseres med 60 prosent og budsjettstøtten skal minske med en tredjedel uten inflasjonsjustering. For mange produkter vil dette innebære at et effektivt tollvern faller bort. Den samlede effekten av mindre budsjettstøtte og svekket tollvern vil kunne resultere i minst en halvering av norsk produksjon.

Vårt tollregime beskytter også bearbeidete varer gjennom påslag i pris på importerte produkter og en reduksjon vil bety at priskonkurransen på landbruksvarer skjerpes ved at importerte varer blir rimeligere. Norsk jordbruksbasert næringsmiddelindustri vil kunne miste opptil halvparten av sitt volum i det norske markedet. Det vil redusere antall arbeidsplasser i industrien fra dagens 30.000-35.000 arbeidsplasser ned til 15.000-17.000. Produksjonsverdien som i dag er på 70-80 milliarder kroner vil bli halvert. Næringsmiddelindustrien og verkstedsindustrien er i dag Norges to største industrigrener. Verkstedsindustrien er under sterkt press, og skulle næringsmiddelindustrien komme i samme situasjon, vil det medføre utarming av norsk næringsliv. Næringsmiddelindustrien er dessuten konjunkturuavhengige arbeidsplasser, noe som gjør dem viktige i ethvert lands økonomi.

Med dette WTO-forslaget vil kulturlandskap i Norge gro igjen i et omfang vi ikke har sett siden svartedauden. Mye av det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet vil gå tapt. Om lag 500 av 3000 truede arter på Direktoratet for naturforvaltnings rødliste er knyttet til kulturlandskapet. Bygninger knyttet til landbruket vil forfalle.

Landbruket spiller en avgjørende rolle i bygdeutvikling og bosetting i Norge som i andre land. Konsekvensene av WTO-forslaget vil bli at landets karakter og utseende forandres. Endringer i bosetting og landskap vil svekke Norges verdi som turistmål både for egne innbyggere og turister fra utlandet. Turistnæringen er en av Norges største næringer.

U-landene produserer i svært liten grad de samme landbruksprodukter som oss og de har også behov for å beskytte eget landbruk. Mange av dem er også kritiske til det foreliggende forslaget. For et land som India med 650 millioner personer avhengig av landbruk, er mulighet for å verne eget landbruk viktigere enn adgang til nye markeder. For mange fattige land er det viktigste at de får adgang til vestlige markeder gjennom spesialavtaler (preferanseordninger) med redusert toll, slik de minst utviklede landene (MUL) allerede har til Norge. En svekkelse av importvernet vil svekke deres konkurransefortrinn til det norske markedet. Fjerning av alle former for eksportstøtte samt ønske om spesielle ordninger som ivaretar deres nasjonale behov for importvern, er de krav som samler bredest støtte blant u-landene. Importvern er svært viktig for land som ikke har råd til å støtte landbruket over nasjonalbudsjettet.

Alle land i verden har en eller annen form for beskyttelse av egen landbruksproduksjon. Vitale nasjonale interesser står på spill i form av økonomi, matberedskap og landskapsutnyttelse. Ser man alle landbruksvarer under ett, har Norge et middels liberalt importregime på denne sektoren sammenliknet med andre land. Klimatiske forhold legger sterke begrensninger på hvilke varer som kan produseres i Norge. I for eksempel EU og USA er bildet annerledes. De klimatiske forholdene der gjør det mulig å produsere langt flere landbruksvarer. Derfor har de også tollbeskyttelse på et mye bredere varespekter enn det Norge har. For en del av landbruksvarene som produseres i Norge, ligger våre tollsatser på et høyt nivå for å sikre norsk produksjon. De høye tollsatsene reflekterer forskjellen mellom varer på verdensmarkedet fra de mest kostnadseffektive industrialiserte landene og norske varer produsert med norsk kostnadsnivå.

WTO-forhandlingene om landbruk blir harde. Mange land, blant dem Norge, har betydelige defensive interesser i disse forhandlingene, men vil uansett tape terreng, mens eksportlandene vil ekspandere. Det er viktig at regjeringen sikrer norske interesser gjennom alliansebygging og klar tale i forhandlingene om at dette forslaget ikke er akseptabelt. WTO er en organisasjon som krever enstemmighet for at nye avtaler skal vedtaes der alle parter i rimelig grad har krav på å bli hørt. Myndighetene må stå på den internasjonale argumentasjonen om det multifunksjonelle landbruket, som blant annet innebærer levende bygder, kulturlandskap, biologisk mangfold, kulturarv og matsikkerhet. En ny avtale må sikre rammene for disse godene. Denne kampen er viktig for at alle land, u-land som i-land, skal ha rett til egen matproduksjon. Vi har ikke råd til å tape.