Til daglig forsvarer han en EØS-avtale som tvinger gjennom den politikken han påstår å ville stanse.

EFTAs overvåkingsorgan ESA mener hjemfallsretten for vannkraft er i strid med EØS-avtalens prinsipp om fri flyt av kapital. Det har nok ESA rett i. Poenget med EØS-avtalen er å fremme fri kapitalflyt, mens poenget med hjemfallsretten er å beholde nasjonalt og offentlig eierskap over vannkraften. Dersom ESA skal tilfredsstilles, vil de fleste åpenbare løsninger legge til rette for privatisering og utenlandsk oppkjøp av vannkraftressursene.

Når det gjelder privatisering av naturressurser, kan vi også trekke en parallell til EUs patentdirektiv som nå behandles i Stortinget. Direktivet er kritisert fordi det styrker patenthaveres rettigheter på bekostning av nasjonalstaters kontroll og forvaltning av biologiske ressurser. Særlig fattige land med stort biologisk mangfold er utsatt for at utenlandske selskaper og forskere kan få eiendomsrett på deler av deres naturressurser.

EØS-avtalen truer også konsesjonslovgivning, bopliktordning og differensiert arbeidsgiveravgift, for å nevne noe. Ved et EU-medlemskap ville vi blant annet mistet råderetten over fiskeriressursene, den nasjonale landbrukspolitikken og økonomisk handlingsrom på grunn av pengeunionen.

Dette er å fjerne nasjonal og demokratisk kontroll og gi fra seg politiske virkemidler på sentrale samfunnsområder. Det er denne politikken Stoltenberg pleier å forsvare med sin entusiasme for EU og EØS. Er Hafslund bare en passelig medieprofilert markeringssak for Stoltenberg, eller vil han øke troverdigheten ved å også revurdere EØS-avtalen?

Tine Larsen

Nestleder i Neu til EU