Jens Stoltenberg er omtrent den eneste Ap-politiker med bakgrunn som AUF-leder som aldri har tilhørt venstrefløyen i sosialdemokratiet. Hans tanker har i årevis vært konsentrert om spørsmål som venstresiden ikke liker: Modernisering av offentlig sektor, bygging av gasskraftverk, medlemskap i EU, liberalisering av statseide bedrifter og større distanse til LO.

I UTGANGSPUNKTET er han derfor ikke rett mann på rett plass om Arbeiderpartiet for første gang på 15 år skal gå noen skritt til venstre. Men etter valgkatastrofen har han ikke så mange valg. Om han ikke svinger til venstre, svinges han dit av andre. De fleste av Arbeiderpartiets medlemmer og tillitsvalgte føler seg på tryggere grunn når oppgaven er å forsvare innarbeidede offentlige ordninger, enn å måtte argumentere for utrygge eksperimenter med statsselskaper og velferdssystemer.

Dessuten er en klarere venstreprofil naturlig for det største opposisjonspartiet til en høyredominert regjering. Noen hakk til venstre nå, betyr ikke nødvendigvis at en eventuell Stoltenberg-regjering etter neste valg har lagt all modernisering og liberalisering på hylla. Skjønt — bordet kan fange. Dessuten kan den venstrevrien partimedlemmene lengter etter i øyeblikket, bli det grepet som gjør at partiet ikke kommer tilbake ved neste valg.

VENSTRESVINGEN er blitt demonstrert de siste ukene på fire måter. For det første gjennom Stoltenbergs åpne invitasjon til samarbeid og koalisjon med SV og Senterpartiet.

For det andre - som en følge av at denne invitasjonen er seriøs - skrinleggingen av EU-saken frem til år 2009.

Det tredje punktet som peker i samme retning, er Jens Stoltenbergs nyfrelste motstand mot så å si alle former for privatisering og konkurranseutsetting. Han har tatt kraftig til motmæle mot regjeringens ønskeliste om å sette en rekke virksomheter ut på anbud. Med unntak av Høyres drøm om et vårslepp for private «friskoler», er mye av det som den sittende regjeringen pusler med når det gjelder konkurranseutsetting, bare en forlengelse av ideer som var i omløp i Stoltenbergs eget regjeringsmiljø.

MEST BEMERKELSESVERDIG er den kommende Ap-lederens harde utfall mot «privatisering av Folketrygden». Det han sikter til er tanken om at den enkelte borger selv kan bestemme hvor en mindre del av opptjente pensjonsmidler skal plasseres, slik det er i Sverige. Det bemerkelsesverdige i Stoltenbergs angrep, er at det var hans regjering som nedsatte den store Pensjonskommisjonen med Sigbjørn Johnsen som leder. Det lå i kortene at kommisjonen skulle diskutere nettopp slike forslag som Stoltenberg nå ikke vil høre om.

Jens Stoltenberg skal verken ha æren eller skylden for at det også finnes et fjerde moment som driver Arbeiderpartiet mot venstre. Det bærer navnet Trond Giske. Han kommer trolig til å vinne kampen om nestlederposisjonen. I hvert fall vil hans effektive valgkamp, der han stiller med eget program og egen støttegruppe i AUF-erne landet rundt, føre til interesse for spørsmålet om Arbeiderpartiet skal radikaliseres.

SÅFREMT GISKE UNNGÅR at all interesse blir konsentrert rundt hans smarte metoder, vil han bli den eneste av kandidatene til ledervervene, inkludert Stoltenberg selv, som er i stand til å argumentere i et slikt ideologisk tonelag som mange av partiets medlemmer drømmer om å høre litt mer av - etter alle årene med budsjettbalanse og ansvarlig administrasjon. Dessuten er han den eneste av kandidatene til toppvervene - ved siden av Jens Stoltenberg - som er eslet til å bli partileder og statsministerkandidat. Arbeiderpartiet har siden 1945 alltid hatt fremtidens leder innenfor sin partiledelse i en del år før hans eller hennes tid er kommet.

VIL EN SVING til venstre hjelpe Arbeiderpartiet ut av nederlagets mørke? I første omgang ja. En klarere holdning mot regjeringens høyrepolitikk, pluss dannelsen av en front med to andre opposisjonspartier, vil nesten garantert gi både større tydelighet og mer tyngde. Arbeiderpartiet kan håpe at velgerne gjenoppdager partiet - at det på nytt blir noe å regne med - i hvert fall som en kraft som sier nei. På lang sikt stiller det seg annerledes fordi en venstreposisjon i dag nettopp er en slik nei-posisjon. Man kan vinne sympati her og nå ved å stå imot andres forslag. Men å vinne stortingsvalg krever som oftest offensive ja-posisjoner, man må vise at man vil noe nytt og bedre. Å kombinere en venstreposisjon med nye ideer er ikke lett i vår tid. Den som står til venstre når liberalismen er i fremmarsj, tvinges til å stå stille. Med en venstredreining kan Arbeiderpartiet derfor risikere å stivne i et defensorat for den fortiden som det egentlig burde forlate for å ha noen fremtid.