Den senere statsminister Wollert Konow kjøpte rundt 1900 opp «verdiløse vassdrag» i disse to kommunene. Han kjøpte billig på vennskap og kjennskap, solgte etter noen år og ble formuende. Med henvisning til «loven om det økende energibehovet» krever storsamfunnet nå flere av «de siste vassdråpene» våre, blant annet Rasdalselva og Geitåni. Selvfølgelig kunne energiforbruket vokse til himmels om det fikk lov. Alt vann kunne legges i rør, og like snart ble det ny kraftmangel. Men i avveiningen mellom vern og forbruk kommer en før eller siden til merkesteinene for at nok er nok. Utbygginga av Rasdalen er helt innlysende en av disse merkesteinene.

Det fremstod derfor som en provokasjon når BKK-styret på bakgrunn av en helikoptertur over området ville beslutte utbygging av Rasdalen/Gjeitåni. Hvordan kunne styret på et slikt grunnlag ha noen fullverdig forståelse for alle sider og verdier ved dalen? BKK-styret har til primær oppgave å sørge for kraft og energi som grunnlag for velferd og rikdom. Men slike beslutninger kan lett bli endimensjonale og i praksis umulig å reversere.

Uansett betraktningsmåte må BKK regnes som en samfunnsinstitusjon. BKK forvalter en nasjonal generasjonsarv og et gammelt felleseie og er derfor pålagt å ta sterke hensyn til natur, folk, samfunn, historie og kultur. BKK har enorm makt og må ta ansvar for helheten. Derfor var det positivt at BKK besinnet seg og utsatte vedtaket for å kunne befare området nærmere.

Rasdalen kan virke liten og ubetydelig i vernesammenheng. Men det er ikke alltid størrelsen som teller. For om Rasdalselva bare kan tilføre storsamfunnet marginalt med ny kraft, så leverer dalen og elva store mengder kraft, energi og rikdom i overført betydning. Og det til evig tid.

Fra nede på Bolstad, opp slyngveien i den bratte fjellsida og Rasdalen til endes finnes ei sammenhengende kulturhistorie. Fjelldalen er annerledes og skiller seg fra det meste der den ligger på grensa til menneskelig overlevelse. Høyt oppe under fjell ligger dalen som et talende og nesten urørt vitnesbyrd om menneskelige kår gjennom århundrer. I milevid omkrins framstår denne smale dalen som unik. Den er rik på opplevelser for barn som voksne og tett knyttet opp mot turområda i Bergsdalen. Urørt kan dalen forbli et enestående monument til varig glede for nye generasjoner. Ved å fjerna elva ødelegger BKK for alltid disse grunnleggende opplevelsene og verdiene.

Mennesket er mangedimensjonalt. Det kommer f.eks. fram når ungdom i videregående får timer i meditasjon. Konsentrert avslapping og ro i sjelen skal motvirke nedbryting av helsa forårsaket av stress og vedvarende sansepåvirkning. Trangen for ro og stille opplevelser vil trolig øke i tida framover. Behovet for stillhet, fred og ro blir derfor også vektlagt i den nye Stortingsmeldinga om Friluftsliv. En harmonisk tilværelse forutsetter lommer av utilgjengelighet og estetisk stillhet, usjenerte rom til å fornye indre krefter. Naturen og stillheten i den avsondra Rasdalen gir en helt usedvanlig ro i sinnet, med stor glemsel for den travle verden. Heilt gratis. Du er himmelsk utilgjengelig for omverdenen, og fullt ut til stede i ditt eget liv. I Rasdalen er hver dag en «stillhetens dag».

2002 er FNs fjellår. I fjor ferierte Kofi Annan i Vossa-distriktet. Han uttalte da: «Dere nordmenn vet ikke hvor godt dere har det.» Nå har BKK sjansen til å vise at det har forstått det samme som Kofi Annan. Storsamfunnet har fravristet småsamfunnene våre altfor mye. Tre promille kraftvekst for BKK svarer til tonnevis med glede og helsegevinst for oss som bor her. Varig vern av Rasdalen er derfor ei passende gave i anledning FN-året til folk i kommunene våre. I framtida vil disse «siste vassdråpene» gi vektige bidrag til helse og fred i sjelen, slik at vi får leve lenge og godt i landet.

Av Ole P. Lien