Hadde samfunnsutviklingen sett vesentlig annerledes ut om regjeringen hadde vært redusert til en statsminister pluss en statsråd for frie midler — mens resten var overlatt til byråkratiet? Vi får vel tro at svaret er ja, men til tider er jeg i tvil.

Interessen for politikk er avhengig av hva man tror det er mulig å oppnå politisk. Og politikkens anseelse er avhengig av om de folkevalgte klarer å innfri de forventningene de selv har skapt.

Velmente reformer

De fleste reformer, eller skippertak i politikken, har fire ting til felles: De er svært vanskelige å si nei til, man får aldri vite hva de skal gå på bekostning av, de blir som regel dyrere enn beregnet, og de reduserer den politiske handlefriheten for lang tid fremover.

Det er blitt tatt til orde for at ingen reformer eller større endringer bør gjennomføres uten at det stilles krav til at finansieringen skal klargjøres på forhånd. Dette er et godt prinsipp. Tradisjonen i norsk politikk er at slike finansieringsanvisninger har vært svært luftige og lite troverdige. Dette gjør det vanskelig både for velgere og politikere å se hva reformene rent konkret vil gå ut over, og man blir ikke stilt overfor et reelt valg. Det er ikke lett å si nei til reformer som maksimumspris for barnehageplasser, enerom til alle eldre på institusjon, og så videre.

Hokuspokus - skattelette

Høyre vant stortingsvalget på løftet om skatte- og avgiftslettelser. Igjen var finansieringen av dette tunge løftet uklart. Glansnummeret var at effektivisering av offentlig sektor skulle gi et vesentlig bidrag til å finne de nødvendige milliardene. Med tall for hvor mye offentlig sektor har vokst de siste årene, og med en del mer eller mindre outrerte eksempler på offentlig pengebruk, lot mange seg overbevise om at det her måtte være rikelig å hente uten at det gikk ut over grunnleggende velferdsordninger. Manges referanse for en slik hypotese er trolig private bedrifter man selv har et forhold til, der kutt i området ti prosent eller så kan tåles uten at det går ut over kjernevirksomheten.

Det vil være et urimelig krav å forlange en eksakt anvisning av hvor mye, hvor, og med hva slags konsekvens, det kan kuttes i offentlig sektor før arbeidet er kommet skikkelig i gang. Troverdigheten i en slik operasjon vil til en viss grad overlates til tro og tvil. Det jeg imidlertid er sikker på, er at omfattende effektivisering av offentlig sektor vil måtte ta mye, mye lengre tid enn det Høyre åpenbart hadde sett for seg, eller ga inntrykk av at de hadde sett for seg.

Skulle effektiviseringen av offentlig sektor bidra vesentlig til finansieringen av skatte- og avgiftslettelsene vi var lovet alt fra 2003, måtte det nærmest ha skjedd mirakler i regjeringens første leveår. Når dette ikke går, blir svaret å kutte på andre områder, områder både denne og tidligere regjeringer tvert imot hadde lovet å prioritere.

Politisk apati

Slik skapes grunnlaget for den politiske apatien som ser ut til å bre seg både i forhold til lokalpolitikk og rikspolitikk. Lokalt har vi sett tendensen lengst. Noe som antakelig har sammenheng med at mange av de velmente reformene er blitt overlatt til kommunene for gjennomføring, uten at det alltid har fulgt tilstrekkelig med penger med på lasset. Den politiske handlefriheten har derfor blitt mest redusert lokalt, noe som i sin tur fører til at misnøyen med politikken kommer sterkest til uttrykk lokalt.

Dette gir igjen staten og rikspolitikerne et godt utgangspunkt for sentralisering. Det førte ikke akkurat til folkeopprør da sykehusene ble overført fra fylkeskommunene til staten. Men det er ikke lett å lese ut av forslaget til statsbudsjett at denne manøveren skal føre til noen vesentlig lettere situasjon for sykehusene selv om det nå er staten som styrer.

Staten prøver altså å profittere politisk vis-à-vis lokale myndigheter på en misnøye staten selv har skapt. Skulle det vise seg at misnøyen følger med på sentraliseringslasset, er det i grunnen ikke mer enn staten fortjener.

Bortskjemte millionærer

Det er legitimt å mene at den massive klagingen over tingenes tilstand, enten de kommer til uttrykk lokalt, eller i forhold til rikspolitikken, er et utslag av at vi er blitt en nasjon av bortskjemte oljemillionærer. Det er åpenbart mye riktig i dette. Vi kommer ikke forbi at det er et paradoks med så mye syting og klaging i et av verdens rikeste land. Samtidig vet vi også fra våre egne private sfærer at graden av tilfredshet henger sterkere sammen med forventningene til hva vi kunne hatt, enn erkjennelsen av hvor mye bedre vi har det nå enn for 10-20 år siden. I forhold til felles velferdsgoder skapes forventningene langt på vei av våre folkevalgte. Vi kommer neppe noen gang til å få høre et parti gå til valg på slagordet «konsolidering».

Det ville likevel styrke politikken om våre folkevalgte tok belastningen ved å fortelle velgerne hva alle velmente reformer koster, og hvem som skal betale. Noen reformer som også har som mål å skape nye verdier hadde heller ikke vært av veien.

EINAR HÅLIEN