Av Lars Borgersrud

Steinfeld er svært opptatt av det han oppfatter som rapportens mangler og gir leserne inntrykk av at krigsbarnprosjektet nærmest er et enmannsforetak som med dette er ferdig. Det er lite opplysende.

Rapporten er bare en første delrapport fra Norges forskningsråds treårige prosjekt, som utføres av fire forskere i samarbeid mellom Institutt for kulturstudier, Institutt for spesialpedagogikk og Institutt for kriminologi ved Universitetet i Oslo.

I kronikken er Steinfeld kritisk til ulike forhold som er behandlet i delrapporten. Noen av disse er kommentert i et svar i Aftenposten 11. juni, og skal ikke gjentas her. Et forhold som imidlertid krever kommentar, er hans store vekt på at den — etter hans oppfatning - gir en urettferdig framstilling av myndighetenes politikk overfor krigsbarna.

Han mener at forskeren har revet forholdene ut av sin tid og sin sammenheng og slik begår «faglig feil». Han insinuerer også at det er denne sviktende balansen fra forskerens side som er årsaken til oppmerksomheten rundt «svenskebarna».

Her kan man få inntrykk av at Steinfeld søker etter noe å angripe snarere enn hva som faktisk står i rapporten. Når prosjektet velger å gå ut med en publikasjon om en uttrykkelig avgrenset del av prosjektets tema, er det litt uventet å bli møtt med at den burde være den fullstendige og balanserte historien om krigsbarna.

Man kan undre seg over hvorfor Steinfeld ikke viderebringer til leserne at rapporten i forordet understreker sine begrensninger og presenterer historien om «svenskebarna» som en introduksjon til en dypere forståelse av hva som skjedde med de øvrige barna og myndighetenes helhetlige sosialpolitikk og at «beretningen kan ses som en introduksjon til en videre framstilling av oppvekstvilkårene for krigsbarna hvor oppmerksomheten rettes mot myndighetenes behandling av andre grupper av krigsbarn sommeren og høsten 1945.

Beretningen behandler noen aspekter ved disse barnas historie, men ikke alle. Leseren må ha for øye at ytterligere materiale kommer senere i prosjektet hvor saken også vil bli satt inn i en bredere sosialpolitisk sammenheng».

Dette ble også muntlig gjort rede for på Telavåg-konferansen, hvor Steinfeld var til stede. I et slikt lys synes hans valg av hardtslående karakteristikker som «moralsk patos», «faglig feil», «overspill», «tendensiøst», «manglende sideblikk», «anakronistisk feil» med tilhørende etterlysninger av «klart svar»! på spørsmål som ennå ikke er behandlet, som noe overdrevet. Med slik ordbruk drukner lett hovedpunktet, som - for å repetere for leserne - altså er at svenske myndigheter fratok denne spesielle gruppen krigsbarn sine norske statsborgerskap, i strid med gjeldende norsk og svensk lov og i strid med den gjeldende nordiske familierettskonvensjonen.

Dette skjedde uten at norske myndigheter grep inn. Dette var et rettsovergrep, verken mer eller mindre - og burde være enkelt å forholde seg til, uten om og men.