Ja vel, tenkte muligens noen fremdeles oppegående eldre lesere som forbinder svært mye med akkurat det ordet – altså en artikkel om påskens definitive hovedbegivenhet!

Men der tok de skammelig feil. Det var aldeles ikke den begivenheten man hadde i sine eventuelle tanker, men tvert om en ganske annen, slik det var utformet i ingressen: «Legendariske Stavangerensemblet har stått opp fra de døde. Og de er enda bedre enn i sine velmaktsdager.»

Bortsett fra den smakløse sammenlikningen som i tidens stil bevisst eller ubevisst var en hån mot en god del leseres følelser, må det da være andre måter å uttrykke slike angivelige popmu-sikkhistoriske storhendinger enn ved forsøk på å lure leserne til å tro at de får servert noe ganske annet enn det de forbinder med tittelen. I tillegg til smakløsheten var det dårlig journalistikk.

Stavangerensemblet? tenkte kanskje den ikke uvesentlige delen av leserne hvis hukommelse strekker seg noe lenger enn til den tiden da dagens utallige og historieløse popmusikkskribenter kom til verden.

Stavangerensemblet? Var det ikke NRKs lille salongorkester som sammen med Bergensen-semblet gledet lytterne med populærklassiske radiokonserter i tiden før man åpnet alle sluser og kanaler for pop— og rockemusikk i alle mulige fasonger og styrkegrader døgnet rundt? Var det ikke fiolinisten Karsten Andersen som ledet de velspillende stavangermusikerne før han kom til Bergen som kunstnerisk leder for Musikselskabet «Harmonien» s Orkester som det den gang het?

Var det dette legendariske ensemblet som nå var våknet til live, enda bedre enn i sine velmakts-dager? spurte man kanskje. Men nei, det var ikke det Stavangerensemblet som var «stått opp fra de døde», dessverre. Det var derimot et popband som en gang hadde annektert navnet og som jeg for min del ikke hadde registrert, verken i død eller levende tilstand.

Så kan man saktens lure på hvilket oppslag det ville ha fått om det egentlige Stavangerensemb-let ble rekonstruert for å glede den delen av lytterne som fremdeles mener at det faktisk fantes musikk før begrepet ble omdefinert til bare å gjelde dagens masse- og overproduksjon av såkalte låter på kommersialismens stadig rullende samlebånd.

Man hadde muligens spandert en liten notis. Muligens. Men den ville ha druknet blant alle kjempeoppslagene om hver eneste pop- eller rockegruppe som akter å gi ut sine heimeavlede låter med tilbehør i cd-versjon for så å bli «anmeldt» av en stab popanmeldere i et popdynket tungetalerspråk som bare de innvidde begriper.

Tilbake til Oppstandelsen! Må det være tillatt å antyde at den begivenheten hele vår kulturarv forbinder med dette begrepet, vil være toneangivende lenge etter at det opprinnelige Stavange-rensemblet og det nå visstnok gjenopplivede bandet med samme navn er glemt for godt. Skjønt, i visse kretser vil vel en slik antydning vekke – ja, oppstandelse?

ROLF TOFTE