Av Alf H. Madsen, Anne Pedersdotter-komiteen

Av rettsprotokollene vet vi at i årene 1550 til 1700 ble 860 mennesker i Norge stilt for retten, beskyldt for å ha drevet hekseri, trolldomskunster og andre ugudelige ting. De fleste av de tiltalte var kvinner og 350 ble dømt til å brennes på bål.

Heksesteinen (bildet) er en vel fem meter høy skiferbauta som er skjenket fra landets eldste steinbrudd, Hardangerskifer AS på Sollesnes, Jondal i Hardanger, og teksten som er hugget inn i den er på den ene side «Heksesteinen. 350 bålofre for justismord 1550-1700», og på den andre siden «Et nasjonalt monument reist 2002». I innbydelsen til avdukingshøytideligheten, som ble forestått av professor, dr.juris Carl August Fleischer, het det blant annet at «For ofrene er steinen et æresminne. For rettsoppfatningen i dag er den en skampæl. Forfølgelse av oppdiktede demoner, innbilte fiender og påståtte forbrytere kan også skje i dag. Bautaen skal være et varig varsku.»

Anne Pedersdotter-komiteen har reist denne bauta uten en øre i støtte fra offentlige midler, men utelukkende ved gaver fra institusjoner, firmaer og privatpersoner. Komiteen har bestått blant annet av biskopen i Bjørgvin, en tidligere fylkesmann og en tidligere byrettsjustitiarius, vitenskapsmenn med historie som spesialitet, og en rekke samfunnsengasjerte mennesker. Tanken ved å reise denne bautaen, har vært å gi oppreisning post morten til alle de hundrer av landsmenn om har vært utsatt for kvalifiserte justismord. Det finnes fremdeles mennesker som må leve med stemplet av å være etterkommer av en kvinne som ble dømt som heks, bundet til en stige og kastet på bålet, eller av en mann som ble halshugget fordi han hadde drevet med påståtte trolldomskunster.

Siden bautaen ble reist, har Anne Pedersdotter-komiteen rettet fem skriftlige henvendelser til regjeringen, ved statsminister Bondevik, om å gi oppreisning til ofrene for det som med god grunn kalles Norges holocaust. Vi har ennå ikke fått et eneste svar fra statsministeren, men fra hans kontor har vi fått melding om at våre henvendelser er oversendt Kirke— og Undervisningsdepartementet og Justisdepartementet som rette adressater.

Det er i seg selv overraskende og forteller at vi så å si i smug har innført en ny statsform her i landet. Det understrekes ytterlig av et brev, datert 24.01.2003, signert av Jørn Holme, som komiteen har mottatt fra Justisdepartementet. I dette brevet heter det blant annet «at samfunnsforholdene i Danmark-Norge i årene fra l550-1700 var naturlig nok svært annerledes enn i dag, hvor trolldomskriminalitet var regnet som en av datidens mest alvorlige forbrytelser. Det er ikke vanskelig i dag å ta avstand fra de hekseprosessene som fant sted på den tiden, og jeg skjønner at mange oppfatter det som skjedde den gang som overgrep. Selv om det er vanskelig i dag å akseptere det som skjedde, finner jeg det imidlertid ikke hensiktsmessig at Justisdepartementet skulle gå nærmere inn på denne problemstillingen.

Jeg konstaterer imidlertid at det også på dette området pågår et verdifullt historisk arbeid, og at det er fortjenstfullt av Anne Pedersdotter-komiteen å arbeide for en minnestein for ofrene etter hekseprosessene i Norge. Disse ofrene representerer en tragisk del av vår historiske rettspleie.»

Komiteen finner det naturligvis gledelig at brevskriveren har registrert at samfunnsforholdene i Danmark-Norge i 1550-1700 var svært annerledes enn i dag, og at det er fortjenstfullt av komiteen at den arbeider for en minnestein for ofrene etter hekseprosessene i Norge. Denne honnøren er selvsagt oppmuntrende, selv om den kommer et halvt års tid etter at steinen ble reist på Nordnes.

Til statsministerens orientering - i tilfelle han ikke skulle ha kjennskap til den tidligere korrespondanse om saken, spesielt svaret på Justisdepartementets brevark, ønsker komiteen å uttrykke følgende: «Hvorvidt det brev av 24. januar d.å. skrevet av statssekretæren i Justisdepartement, holdt i jeg-form, kan anses som regjeringens og statsministerens endelige forkynnelse av sitt verdisyn i denne viktige og nasjonale sak, har komiteen vondt for å tro. Under enhver omstendighet kommer komiteen både alene og sammen med andre engasjerte mennesker og organisasjoner som setter rettskaffenhet som et imperativ, til å arbeide videre inntil oppreisningen er sluttført. Det gikk mange år etter Henrik Wergelands død før myndighetene i Norge endelig opphevet forbudet mot jøder i landet. Statens engasjement i moralske anliggender var da som nå sendrektig. Den i brevet anførte grunn for å avvise bønnen er: «Finner jeg det midlertidig ikke hensiktsmessig at Justisdepartementet skulle gå nærmere inn på denne problemstillingen.»»

Grunngivningen er rystende og trenger å bli gjort kjent for allmennheten gjennom media. Er det av moralske, juridiske, teologiske, politiske eller menneskekjærlige grunner at brevskriveren finner det «ikke hensiktsmessig» å gå inn for oppreisning? Sakens dype alvor krever noe helt annet enn sjuskede fraser. Massejustismordene under hekseforfølgelsene kan betegnes som Norges holocaust. Denne nasjonale skamplett kan vanskelig neglisjeres eller forties. Det tvinger seg frem en standpunkttagen. Tysklands regjeringer etter 1945 har tatt avstand fra forgjengerens uhyrligheter og massedrap av jøder, sigøynere og andre. Ofrene er gitt oppreisning og etterkommerne fått erstatning. Det setter mønster for andre regjeringer som vil gjøre opp for udåder begått før deres egen tid. Staten Massachusetts i USA har gitt oppreisning for sine dødsofre for heksejakten i 1690-årene ved en offisiell høytidelighet.

Dersom statsministeren og den norske regjering lar bønnen om oppreisning avfeie med brevet av 24. januar, vil det måtte oppfattes som en bekreftelse anno 2003 av massejustismordene. Det vil stadfeste uretten for alltid og føye ny skam og vanære over staten som høyeste forvalter av lov og rett. Forsøk på å vri seg unna dette åpne såret i vår historiske bevissthet ved en kort avfeiing i brevform av en underordnet som skriver i jeg-form er lite verdig, direkte uverdig.

Komiteen vil om ikke lenge utgi en bok om heksesaken i Norge den gang og i dag. Her vil gjengis navnene på de mange hundre ofrene for justismordene. Komiteens bønn til statsministeren og regjeringen av 2. oktober i fjor og i senere skriv innbefattet brevet av 24. januar d.å., som dette brev er et svar på, vil trykkes i boken som tidsdokumenter og sidestykker til dokumenter fra myndighetene på 1600-tallet.

Komiteen føler seg sterkt tilskyndet og provosert av de senest nedfelte ord til å forsere arbeidet utad for å få iverksatt en offisiell oppreisning av bålofrene. Den regner med at landets regjering før eller siden vil gå i seg selv og vise rettskaffenhet. En viss avbikt for tidligere misgrep mot forfulgte har startet, som overfor sigøynere, tater, samer, norsk-russiske partisaner, overvåkte personer og andre. Men det nøles ennå overfor den største gruppen av mobbeofrene gjennom tidene, de falskt anklagede og myrdede hekser og trollmenn.

Titusener av mennesker vil i de nærmeste år bli vist den nasjonale Heksesteinen like ved det publikumsbesøkte Akvariet i Bergen. Hvis hensiktsmessighets-synet blir regjeringen Bondeviks endelige holdning og standpunkt, vil minnesmerket bli oppfattet av folk som regjeringens selvvalgte skampæl. Å gjøre en himmelropende tidligere urett god igjen utfordrer først og sist samvittigheten. Det er det kontrære til hensiktsmessigheten.