Denne gang er det homofile som føler at deres rett til likeverdig behandling i samfunnet blir underordnet trosfriheten.

HEF har i alle år støttet de homofiles kamp for likeverd og ikke-diskriminering. Vi har lenge kritisert Den norske kirke (og andre trossamfunn) for diskriminering på bakgrunn av kjønn og seksuell legning. Slik diskriminering er forkastelig og umoralsk. Det vitner om et primitivt menneskesyn, blind underkastelse under foreldede religiøse tekster og dogmer og manglende evne til rasjonell tenkning. HEF har i mange år forsvart kvinners og homofiles rettigheter ut fra en humanistisk etikk basert på alles likeverd og menneskerettighetene. Forbundet er også det eneste livssynssamfunn som ikke diskriminerer på grunnlag av rase, etnisk opprinnelse, kjønn eller seksuell legning.

Likevel er ikke dette et enkelt spørsmål. For det handler ikke bare om hva HEF mener om diskriminering av kvinner og homofile. Det handler om rett (livssynsfrihet) mot rett (ikke-diskriminering). BTs lederskribent (4.8.) har fått med seg dette poenget i forbundets prinsipielle syn på livssynsfriheten.

Livssynsfriheten gir mennesker og organisasjoner anledning til å tro og å praktisere sin tro på forskjellige måter. Å ha en rettighet betyr at den kan brukes til å tro, mene, si og gjøre ting som andre er fullstendig uenige i. Dette er en uunngåelig konsekvens av rettighetstenkingen og rettighetenes juridiske eksistens. Det er derfor vi også er tvunget til å utvise toleranse. Toleranse er den tålmodige overbærenhet med de av andres meni n ger, uttalelser og handlinger man selv er helt uenig i. Toleranse krever derfor noe av oss.

Human-Etisk Forbund er med andre ord fullstendig uenig i at Den norske kirke og andre trossamfunn diskriminerer kvinner og homofile, men vi erkjenner at dette bunner i teologiske og ideologiske oppfatninger som ingen andre kan gå inn å endre med tvang, lovhjemler og rettsvesen. Retten til å forstå og å praktisere sin religion som man selv vil, er fundamental. En konsekvens av dette er erkjennelsen av en rett til også å forskjellsbehandle. Derfor er vi tvunget til å tolerere denne diskrimineringen.

Mange vil synes denne distinksjonen er hårfin og svært teoretisk, men dersom den viktige retten til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn og seksuell legning overordnes livssynsfriheten, og staten så skulle sikre denne retten på en effektiv måte, ville det få problematiske konsekvenser: Det måtte ikke bare bli anledning for kvinner og åpent homofile å søke stillinger som rabbinere, imamer og katolske prester i Norge, dette måtte gjennomtvinges. Det ville da bli aktuelt å straffe menigheter og deres ledere med inndratt støtte, bøter eller fengsel. Lykkes staten i å gjennomtvinge kravet til ikke-diskriminering i trossamfunn, ville det i praksis si at jødedommen opphørte å være jødedom i Norge. Det samme ville gjelde islam, katolisismen og en rekke andre trosoppfatninger. Norge ville selvsagt blitt stevnet for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og tape med glans dersom Stortinget skulle vedta noe slikt.

Problemet — rett mot rett - har neppe en teoretisk løsning, men det finnes praktiske løsninger knyttet til individets rett til å velge: Man kan melde seg ut og inn av trossamfunn i Norge. Kvinner og homofile kan starte sine egne menigheter og trossamfunn. Enten tar man kampen for forandring innenfra - med den moralske støtte man kan få fra andre - eller man melder seg ut av det aktuelle trossamfunn og starter sitt eget. Derfor kan ikke minoriteter i Kirken kreve statlige lover og forordninger for å gjennomtvinge sine synspunkter. Det er også derfor retten til en slik sørgelig bruk av livssynsfriheten som trossamfunnene praktiserer, kan (og må!) forsvares, selv om vi altså også kritiserer måten retten brukes på.

BTs lederskribent har rett i at dette ikke kan gjelde uavkortet for en stats kirke. Det er paradoksalt at statens lover ikke gjelder alle deler av statens virksomhet. Den aktuelle situasjonen er et resultat av Kirkens privilegier og grådighet. Kirken vil nødig oppgi sine privilegier som statskirke, samtidig som den vil ha størst mulig selvstendighet som trossamfunn. Men den kan ikke få i pose og sekk. HEF anerkjenner Kirken som trossamfunn med rett til selv å bestemme i indre anliggender, men vi krever også at statskirken avskaffes. Da vil også det absurde paradoks at staten vedtar lover mot diskriminering av homofile, for så å la et statsorgan praktisere nettopp slik diskriminering, oppheves. Det er på tide.

Av Lars Gule,generalsekretær Human-Etisk Forbund