Debatt

Av Steinar Lem,

Framtiden i våre hender

Og Statoil representerer da også Norge på sitt beste og tristeste. Statoil er en imponerende, høyteknologisk oljegigant, som har bidratt mye til norsk velstandsvekst. Mange ikke alle gleder seg over det, men det har skjedd ved at Statoil har vært en aggressiv agitator for å tømme Nordsjøen for petroleum raskest mulig.

Statoil gjør seg blind for eget og Norges bidrag til den globale klimaødeleggelsen, man vet ikke, husker ikke, orker ikke ansvaret.

Selskapet kunne gjort som Shell og investert betydelige beløp i utviklingen av miljøvennlige energiformer. Selskapet kunne diskutert åpent tempoet og omfanget av utvinningen på norsk sokkel i et økologisk perspektiv. Intet av det.

Statoil-sjef Olav Fjell burde vært ærlig nok til å innrømme at utvinning til havs medfører kjemikalieutslipp som truer fiskens forplantningsevne, i stedet for å avgi slagord om at olje og fisk går bra sammen. Vi vet lite om utvinningens skadevirkninger på sjøfugl eller på korallrev. Ikke minst har Statoil en plikt til å reflektere etisk omkring sin rolle i land som Angola, der korrupte myndigheter vil få gigantinntekter blant annet til krigføring samtidig som et fattig land tappes for ressurser.

Hva om Statoil stilte krav til regimene og fikk med seg de andre oljeselskapene i landet? Hva med å bruke halvparten av profitten på fond, som kunne gå utenom regjeringen til fattigdomsbekjempelse og miljøtiltak?

Skal norsk oljeutvinning overhodet finne sted, må det iallfall brukes penger til å bøte på skadene.

Verden tåler ikke 30 nye, svarte år fra Statoil og de andre oljeselskapene. Denne innsikten ligger kanskje utenfor Olav Fjells interessehorisont. Den burde ikke være like fremmed for en kristelig olje— og energiminister.