Av Kurt Oddekalv, leder i Norges Miljøvernforbund og Jan-Hugo Holten, saksbehandler i Norges Miljøvernforbund

Engasjement i 3. verdens nasjoner er komplisert og krever at bedriftene som går inn, i forkant, har et hevet blikk og stiller klare premisser for sin tilstedeværelse. Statoil i Iran er en sak, Statoil i Angola en annen. At disse engasjementene med stor sannsynlighet vil medføre at selskapene engasjert vil måtte avvike fra egne moralske forpliktelser i sin streben etter å oppnå de økonomiske målsettingene er meget lett å sannsynliggjøre, særlig når en ser hvordan det er stilt i disse landene hva gjelder tenkningen rundt demokrati, infrastruktur, menneskerettigheter m.m.

Når det gjelder dømmekraft i Statoils styre og stell kan en gløtte til siste tids bruduljer rundt bonuser og statsråd Gabrielsens prisverdige trusler om å sparke styret for å få et eksempel på at noe, gangsyn kanskje, mangler i organisasjonen. Ellers kan en minne om at tidligere statsråd Lahnstein fikk anledning til å sparke et Statoil-styre og en konsernsjef.

« Som organisasjon har Statoil fått lov til å utvikle en rekke trekk som har påført samfunnet for øvrig en rekke negative, til dels utilsiktede virkninger: Miljøprobl e mer, overkonsentrasjon av politisk makt på få hender og en styring av samfunn s utviklingen i feil retning.»

Sitatet er hentet fra en kronikk på trykk i BT for over 4 år siden, signert undertegnede. Organisasjonskulturen i Statoil kan godt sees som utledet av et, økonomisk sett, mislykket hegemoni over 3 tiår på norsk sokkel blandet med en maktarroganse en ikke kjenner maken til i andre konsern i Norge, tidvis med flere politisk ansatte enn noe norsk parti, et konsern som faktisk har drevet kursing av ansatte i smøring, les. korrupsjon. «Sløret» som dannes av disse interne forhold stenger for et godt nok utsyn, en stengsel som hindrer konsernet i å utvikle seg i en hovedsakelig positiv retning, i å fatte de gode, moralsk og miljømessig sett riktige beslutningene.

I Angola har Statoil investert i 3 blokker, 15, 17 og 31. For de to førstnevnte er det dannet AS der kapital som er spyttet inn beløper seg til hhv. 250 millioner og en 1 milliard, ifølge Brønnøysundregistrene. Dette er store beløp, beløp som tvinger Statoil til å bli i Angola uavhengig av hvordan regimet til president Eduardo dos Santos opererer.

Det er god grunn til tro at listen legges høyt ifht til å oppnå «suksess» i Angola, dette da ingen av selskapets tidligere utenlandseventyr fra observatørhold betraktes som vellykkede, et forhold som legger et stort press på Statoil.

Presidenten i Angola er riktignok «lovlig» valgt statsleder av det voldsherjede landet, et land som i dag befinner seg i en situasjon av humanitær katastrofe, grove brudd på menneskerettigheter herunder drap på opposisjonelle, mangel på grunnleggende behov som infrastruktur, veier — landet regnes som et av verdens fattigste.

Å drive virksomhet i land av Angolas karakter krever at involverte selskaper har ryggrad til å stille premisser, følge disse opp og sette grenser. Slik de undertegnede kjenner Statoil, gjennom studier og analyse i to tiår, kan vi dessverre ikke se at Statoil har evnen til dette, således bør selskapet sterkt revurdere sitt engasjement i det lutfattige Angola, der oljen like mye som en velsignelse for noen er en forbannelse for andre.

Videre må norske politikere stille seg spørsmålene; hva vil vi med Statoil? Hvor går grensen for hva som må til for at vi, det norske folk, som eier over 80 prosent av konsernet skal sette foten ned for engasjement der en definitivt vil ende opp med blod på hendene.