Av Dan Odfjell, Bergen

Våre fremste folkevalde skal ikkje trengja klynge seg til verva sine for å ha til salt i grauten. Dei skal heller ikkje bli freista til misbruk av makt for å greia seg økonomisk».

Jeg er ikke enig. Hvis noe får folkevalgte til å «klynge seg til verva» er det nettopp en for romslig og garantert pensjonsordning samt, eventuelt, løpende frynsegoder.

I det private er det utvetydig betaling på jobb uten skoft som teller. Tiden på jobb er også tiden de folkevalgte eventuelt kan misbruke sin makt — neppe som pensjonister. K

onklusjonen er derfor: gi en vesentlig høyere lønn når det gjelder, når jobben virkelig utføres, det er som sagt da man kan bli «freista til misbruk av makt».

Slik systemet nå fungerer oppmuntrer vi til middelmådighet, til «broilere», til teoretikere som mangler og/eller er knapp på praktisk erfaring, til en slag «hellivs byråkrativitet», uten den konkurranse og de impulser som trengs i en dynamisk verden.

Med lav løpende lønn vil nemlig dyktige mennesker neppe se seg råd til en økt eller to på Stortinget, og enda mindre som statsråder - om de da ikke er veldig oppsatte på makt. Det er jo ikke akkurat maktmennesker vi trenger, men folk som tenker Norge på tvers av partigrenser, som er økonomisk uavhengige og, derfor, uredde for gjenvalg.

Jeg foreslo for Grete Knudsen (den gang handelsminister) en tredobling av lønnen til statsråder, mot lavere pensjon etc. Jeg kan ikke huske hennes svar. Men så er dette et politisk spørsmål som jeg mistenker «venstresiden» for ikke helt å se seg tjent med.

At det for landet er riktig og lønnsomt med gode og løpende lønnsinntekter til Norges høyeste tillitsvalgte, kan det overhodet ikke herske tvil om. Alternativet er generell sidrumpethet, og mangel på forandring.

Dersom det i et høykostland som Norge skal skapes dynamikk og arbeidsplasser i konkurranse med resten av verden (noe som må til, ellers står selve vårt velferdssamfunn i fare), er det på høy tid med nytenkning. Det får vi slett ikke til ved å oppmuntre gjengangere, så enkelt er det.

Opp, ikke bare med løpende lønn, men også med krav til effektivitet, nå som, utrolig nok, halve befolkningen direkte og indirekte er avhengige av det offentlige. Tendensen må snues, olje og gass gjør oss i det lange løp neppe lykkeligere, og oljerikdommen vil ta slutt.

Lykken for de fleste av oss er å jobbe, ikke å motta velferdsstønad. For de unge er det ekstra viktig og holdningsskapende med fast og meningsfylt arbeide. Alternativet er dank og økende kriminalitet. For å sitere Kennedy (for øvrig en demokrat) «spør ikke hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet».