Vi har egentlig alltid hatt god økonomi, men har spart lite og brukt mye. Det gikk nok litt over evne en stund så jeg bestemte at nå måtte vi stramme inn forbruket litt. Så på midten av nittitallet bestemte jeg at vi skulle sette av penger på fondsparing. Kona likte det ikke helt i starten, men fondene gikk rett til himmels så hun måtte jo bare akseptere det. Jeg ble jo bitt av fondsbasillen så jeg begynte å sette av mer og mer helt til kona begynte å klage på at hun hadde lite penger til klær. Hva så! Det er vel ikke så viktig. Hun fikk jo penger til å gå i teateret, og kjøpe kunst. Dessuten kostet jo de fine hagefigurene i stein hun fikk til fem-årsjubileet tross alt nesten 20.000. Vi må bare spare, sa jeg! Alle forsikringer sa jeg opp. Vi hadde jo så mye penger på fond, og mer skulle inn, det å være selvassurandør kunne vel ikke være noe problem? Nå hadde vi 250.000 i fond!

Huset skulle vært malt i 97 og bilen hennes skulle vel strengt tatt hatt et oljeskift på omtrent samme tid, men pytt den starter jo og alle kan vel enda se at huset er rødt! Sønnen vår var nesten tre år før jeg aksepterte at kona kunne gå ned til en amming om dagen. Havregrynsgrøten kostet jo sitt. Vi hadde ikke penger til plaster ettersom han fikk flere og flere tenner, så jeg sa hun fikk prioritere! Det var også på denne tiden våre utenlandske naboer begynte å svikte oss. De hadde kommet trofast på besøk titt og ofte, men nå sa de at vi gjorde så mye rart at de ikke kjente oss igjen. Hva så, at vi hadde mye mer penger enn dem? Jeg har alltid ment at misunnelse er roten til alt ondt?

Vaskemaskinen røk dessverre ganske tidlig, så da vi måtte begynne med engangsbleier ga jeg klar beskjed. Maks 1 bleie i døgnet. (Ser forresten at Haugesund kommune også har skjønt hvor fryktelig dyrt det er med bleier.) Han har vel stort sett hatt rød stump siden, men så var det prisen på salvene da. Han fikk greie seg uten.

Jeg så veldig tidlig at jeg måtte sende kona ut i arbeid for å kunne sette av nok penger til sparing. Utdannelse hadde hun lite av da jeg traff henne og ikke fikk hun noe penger til noen utdannelse heller. Hva skulle nå det være godt for? Da hadde vi 450.000 i fond!!

Så da hun gikk på den første vaskejobben kl. 05.00 bandt hun ungen til madrassen. Jeg var ikke så lite stolt av kjettingarrangementet og boltene i golvet. Hun var som regel tilbake kl. 15. Ammet og skiftet bleie før hun måtte nå kveldsskiftet på Mc Donald's. Jeg hadde jo heller ikke så mye tid til overs så det ble mest til at jeg lenket ham foran fjernsynet. Tilsyn utover dette ble rett og slett for dyrt. Det var ikke viljen det sto på. Da hadde vi 730.000 i fond!!

Forholdet vårt ble av en eller annen grunn verre og verre. Ikke skjønner jeg når, eller hvorfor. De fikk jo tak over hodet, og mat. Vel lekket det fra taket, men nabobonden leverte jo tross alt brødene han hadde til overs på døren. Utakknemlige menneske som slapp å gå de fem kilometerne til butikken. Ja, for motoren på bilen hennes røk etter hvert, så da hun måtte gå på jobbene sine rakk hun bare tre av dem. Så jeg måtte innføre enøk-tiltak for å kompensere. Koblingsur regulerte temperaturen i stua til sånn ca. 15 grader. Og varmtvannsberederen greidde jeg å få ned i 46 grader. Slå den!! Da hadde vi 1. 372 000!

Det hele gikk riktig ille da jeg mistet jobben. Sjefen sa at jeg ikke kunne representere firmaet lenger. Klærne hørte 70-tallet til og dessuten luktet jeg vondt. Dusj en gang hver annen uke på meg (hver tredje på kona og ungen) burde vært nok. På veien hjem kolliderte jeg dessuten med en advokatdust, og da jeg kom hjem satt politiet og barnevernet i stua. De arresterte meg og kona mens barnevernet tok sønnen. De sa at han var underernært, understimulert og underutviklet. Hun hadde vel tatt han på en lengre luftetur enn den tilmålte rundt huset, og når sant skal sies så skjønner jeg nå i ettertid at noen før eller senere måtte reagere på den ekvipasjen. Det er vel ikke helt normalt å dra en femåring etter et tau. Jeg sa tross alt at hun måtte bruke litt tid på å få han til å gå.

Vel, jeg ble dømt til tre måneders fengsel for barnemishandling mens kona ble frifunnet. Etter skilsmissen vet jeg ikke lenger hvilken anstalt hun er innlagt på. Sønnen vår er nå i sitt fjerde fosterhjem, men visstnok ikke lenger et prioritert tilfelle. Sist jeg hørte fra ham hadde han stått over tre år i kø for å få metadonbehandling.

Jeg hadde da 630.000!

Dessverre så hadde aksjefondene mine over halvert seg i verdi etter en eller annen økonomisk krise i USA. Så etter å ha solgt det nedsarva huset, betalt erstatningen og gitt det kona skulle ha, var jeg så til de grader personlig konkurs.

I ettertid har jeg ofte lurt på om kanskje ikke inflasjonen i elendighet hadde blitt så stor hvis vi hadde prioritert litt annerledes, og brukt bare bitte litt mer av de pengene vi hadde.

Vel, for meg er det for sent å angre nå. Jeg har fått et så dårlig rykte at å håpe på at en ny kvinne vil velge meg når jeg slipper ut i september er utopi.

Trond Kvitvær, Sandnes