Av Knut Rommetveit, leder av Antikvarisk Utvalg i Fortidsminneforeningen i Bergen

p/> Kunstforeningen (1935) og Rasmus Meyers Samlinger (1924) gir en enestående dokumentasjon av bredden i bergensarkitekten Ole Landmarks livsverk. Kunstforeningens arkitektur ble også retningsgivende for utformingen av en tredje viktig bygning i strøket, nemlig arkitektene Arnesen og Darre Kaarbøes Bergens Lysverker fra 1938, som nylig er fint istandsatt som hovedkvarter for Bergens Kunstmuseum. Det var Landmarks mening, som også bygningsmyndighetene sluttet seg til, at de mer nøkterne nabobyggene skulle danne et monumentalt fondmotiv for Rasmus Meyers Samlinger.

Den planlagte graffitien vil bidra til å forkludre den arkitektoniske og byplanhistoriske sammenhengen som de tre kulturbygningene står i. Det utenkelige i å påføre Rasmus Meyers Samlingers fasader en «offisiell» graffitiutsmykning er åpenbart, og det er vanskelig å forstå at kunstforeningens ti år yngre bygning ikke skulle ha samme krav på respekt. Her kan det stilles flere spørsmål av prinsipiell og praktisk art.

Juridisk ser graffitiplanene ut til å bevege seg i et grenseland. Åndsverksloven fastslår en beskyttelse av verket i 70 år etter opphavsmannens død, og burde veie tungt i en forening med Bergens Kunstforenings ideelle målsetning. Det kan uansett slås fast at tiltaket flytter grenser i negativ retning, og at det kan skape en uheldig presedens for private huseieres pynteutfoldelse i det offentlige byrommet.

Har man vurdert den tekniske siden av saken? Erfaringen fra murbygninger er at graffitimaling skaper diffusjonssperrer som kan medføre alvorlige skader på pussoverflaten, noe som i sin tur krever en kostbar gjenoppussing. Dette vil i kunstforeningens tilfelle antakelig kunne tjene som et argument for at grafittiutsmykningen blir gjort varig.

Har man vurdert smitteeffekten av tiltaket? Konkurransemomentet er en essensiell del av graffitikulturen. Til tross for den eiendommelighet at graffitien i dette tilfellet skal påføres av huseieren, vil vel det ekte graffitimiljøet i Bergen her finne rikelig inspirasjon til utsmykning av kunstforeningens nabobygninger?

Graffitiplanene virker også i disse viktige praktiske omstendighetene lite gjennomtenkt. Vårt forslag er at man heller gir graffitikunsten plass i en temporær utstilling langs Lille Lungegårdsvannet. Dette burde tilgodese alle rimelige hensyn. Våre motforestillinger gjelder også om man velger å gi graffitien en annen teknisk form, med plating av veggen e.l.. Det prisverdige i kunstforeningens arbeid og den goodwill foreningen nyter, bør under ingen omstendigheter få brukes som en brekkstang for å innlemme det utvendige av bygningen i en løpende utstillingsvirksomhet.