Av Wencke Qvale, lærer ved Senter for kunst— og kulturhistorie ved Kunsthøyskolen i Bergen

Det lå spenning i luften, stemningen var til å ta og føle på. Noe uvanlig, noe man ikke hadde full kontroll over, var ved å skje: en forestilling uten sikkerhetsnett. Det hele hadde mer karakter av happening enn av foredrag.

Og det skal innrømmes at det unektelig var en opplevelse å se henne stå på podiet med sine «spåkort», idet hun viste bilder av personer «før» og «etter» at de hadde latt seg sminke som pornomodeller. Selv lett grånende damer på min egen alder (50+) kunne - ved hjelp av et tilstrekkelig oppbud av kamuflasjeteknikker - la seg forvandle til en sexy porn star , skulle man tro Annie Sprinkles besnærende billedsekvens.

Og slik lyktes hun på et ikke uvesentlig punkt i sitt prosjekt. Hun lyktes i alle fall i et kort øyeblikk å bygge ned skillene mellom det myteomspunne pornomiljøet og «oss andre», og kom slik til å fungere som formidler av det «postpornografiske» prosjekt hun var invitert til å presentere her i Bergen.

Det hun imidlertid etter mitt skjønn ikke lyktes med under forestillingen, var å realisere den andre delen av sitt forehavende. Jeg tenker her på det «frigjøringsprosjektet» hun etter eget utsagn ønsker å iverksette overfor kvinner. Ifølge Sprinkle selv er noe av det viktigste formålet med hennes oppvisninger å gi kvinner økt selvtillit (i tillegg til følelse av velvære) ved å vise: «at det finnes porno laget på kvinners premisser » (BT 25.10,) - og altså ikke (først og fremst) på menns. Det siste har jeg vanskelig for å få til å stemme med de bildene hun viste fra hennes egne pornoseanser. Disse fremviste alle konsekvent nakne kvinner: i ett tilfelle liggende tett i tett på et podium, der de dels tok på, dels tilfredsstilte den som tilfeldigvis var i deres nærhet - eller seg selv.

Spørsmålet som her uvegerlig melder seg er hvem disse bildene av nakne kvinner i seksuell aktivitet med seg selv og hverandre er myntet på - om ikke nettopp: på menn - når man da ser bort fra lesbiske kvinner (ca. to prosent av det totale antall kvinner). Og det er når man skjønner at hun ser elegant bort ifra dette forhold, at det går opp for én hvilket reaksjonært kvinnebilde Annie Sprinkle reelt sett formidler: mer reaksjonært, vil jeg påstå, enn noe «manneblad». Disse utgir seg jo normalt ikke for noe annet enn det de er: nemlig pornoblad for menn .

Det er når man, som i tilfellet Sprinkles pornovideoer, får seg fortalt at denne type bilder er ment for kvinner , at jeg virkelig føler behov for å reagere: Her blir man nemlig utsatt for en dobbelt forulempning: Ikke bare blir man oversett som erotisk subjekt: dvs. som den instans pornoen er myntet på og som dermed er ment å «nyte» pornoen. Man blir ikke engang respektert som et vesen med egne seksuelle behov: atskilt fra mannens.

Å la seg tilfredsstille gjennom andre kvinner kan ha vært (og kan, for alt jeg vet, fremdeles være) et alternativ for kvinner i Sultanens harem : med én hardt presset ektemann på deling og for øvrig omgitt av evnukker. Dersom den vestlige verden skulle kunne sies å by på noen udiskutabel fordel fremfor den muslimske, så måtte det vel være at dette i vårt vestlige samfunn synes å være et tilbakelagt stadium.