Lockertsen overser her sjangerforskjellen mellom å kritisere en journalist for hans offentlig uttrykte meninger og å sjikanere folk for måten de snakker på.

Valestrand setter etter Lockertsens mening søkelys på slike språkskifter som ikke skjer på grunnlag av manglende forståelse, men av andre grunner. Nå omfatter jo Valestrands eksempler også bergensk tale i Danmark, en øvelse som erfaringsmessig kan gå på forståelsen løs. Men naturligvis kan språkskifte også skje av andre grunner — mange og sammensatte - som Lockertsen selv sier. Det behøver for eksempel ikke å være et bevisst valg. Enkelte tilpasser seg nye språklige omgivelser nesten automatisk, og har kanskje ikke engang talent for å skifte tilbake til den språkform Lockertsens meningsfeller oppfatter som politisk korrekt og moralsk høyverdig, selv om de skulle ønske det. Men negative reaksjoner bør de altså uansett finne seg i, hvis jeg forstår Lockertsen rett.

Lockertsens innlegg bestyrker min påstand om at talespråk i Norge er et moralspørsmål: Ditt språk skal være en fane og bare sekundært et kommunikasjonsmiddel, og ditt livs viktigste budskap er hvor du kommer fra. På dette punkt tåles ingen uenighet.

Men den moral som legitimerer språklig undertrykking, er ikke mye verd.

HELGE DYVIK