Artikkelen inneholder flere feil og feilaktige antagelser om hva regjeringen og jeg står for.

Kobbeltveit skriver at jeg «seier rett ut at vi skal bort frå einskapsskulen», idet han viser til en overskrift i Aftenposten. Men dette har jeg aldri sagt. Det jeg har sagt, er følgende: Hvis meningen med enhetsskolen var å utviske skiller mellom sterke og svake elever, særlig ved å trekke de svake opp — ja, da har den ikke lykkes. Norge er blant de land i den vestlige verden som fremviser størst sprik mellom sterke og svake elever. Istedenfor å utjevne forskjellene opprettholder skolen de kulturelt betingede ulikhetene elevene har med seg hjemmefra. Undersøkelser kan tyde på at hver femte elev forlater den tiårige skolen uten å ha tilegnet seg tilstrekkelige lese- og skriveferdigheter. På andre områder har enhetsskolen lykkes godt.

Kobbeltveit skriver at misnøyen med den offentlige skolen er økende. Det er, så langt vi vet, ikke riktig. Det store flertall i Norge er faktisk godt fornøyd med den offentlige skolen. I Oslo, for eksempel, er foreldrene svært fornøyd med undervisningen. Men sannheten er likevel at vi vet lite om holdningene til skolen, ettersom kvalitetsvurderinger i liten grad har vært prioritert i Norge.

Kobbeltveit etterlater inntrykk av at regjeringen nå legger opp til et todelt skolesystem, basert på foreldrenes lommebok. Det er helt feil og vil aldri skje i min regjeringstid. Jeg er tvert om sterk tilhenger av gratis, offentlig finansiert skole for alle. Dette er et grunnleggende prinsipp i hele min politiske tenkning: Alle skal, uansett bakgrunn, ha muligheter til å utnytte sine evner og realisere sitt talent. Derfor har alle krav på en likeverdig og helst bedre grunnopplæring enn i dag.

Nettopp av denne grunn vil den foreslåtte loven om frittstående skoler ikke gi adgang til å ta skolepenger utover det skolene «mangler» for å oppnå samme økonomi som tilsvarende offentlige skoler. Den offentlige støtten vil altså sikre at egenandelen blir relativt lav. Dermed blir friskolene tilgjengelige for folk med vanlig inntekter. Dessuten vil loven ikke åpne for kommersielle skoler, slik man tillater i Sverige. Kobbeltveit harselerer med at vi kaller dem friskoler og ikke privatskoler, men det er en grunn til det: Vi ønsker å skille dem fra kommersielle privatskoler, som det alltid har vært tillatt å etablere i Norge, men som vi heldigvis har svært få av.

Kobbeltveit tar indirekte også feil på et annet, viktig punkt. Han skriver at i enhetsskolen skulle «direktørsonen møte sonen av fabrikkarbeidaren», dvs. at i den offentlige skolen møtes alle samfunnslag. Jeg er enig i at dette var den opprinnelige tanke, men jeg er ikke enig i at det er slik det er. I dag er valg av bosted den viktigste segregeringsfaktoren i norsk skole. Når det ikke er fritt/friere skolevalg, velger foreldre skole ved å flytte dit de tror det er en god skole og et godt miljø. Men alle kan ikke flytte. De som har dårlig økonomi, er låst til nærskolen - enten de trives eller ei. Mange hevder derfor at dagens likhetsskole egentlig er en forskjellsskole, som de svakeste taper på.

Det trengs systemendringer i den offentlige skolen hvis den skal lykkes i å gi alle elever et likeverdig og bedre tilbud. Vi trenger dessuten en kvalitetsheving i hele skolesystemet. Her kan også friskolene gi et viktig bidrag ved å skape større mangfold og valgfrihet og ved å få den offentlige skolen til å strekke seg.