DEBATT

Av Arild Hermstad, daglig leder Framtiden i våre hender

Miljøbevegelsen i Norge er unik. Vi har et mangfold av organisasjoner som både er synlige i mediene og som ikke er redde for å kritisere myndighetene. Våre naboland har færre og langt større miljøorganisasjoner enn Norge, og konfliktene er mer avdempet. Det er ikke gitt hvilken modell som skaper den mest bærekraftige utviklingen. Noe å forske på?

Holdens perspektiver er verdifulle, og vi vil i stor grad gi ham rett. Ikke minst bør norske miljøorganisasjoner prøve å få flere mennesker til å identifisere seg med miljøsaken. Vår utfordring er å skape lengsel etter et bærekraftig samfunn som gir borgerne et rikere liv. Oversatt: Vi må finne noen gode saker vi kan kjempe for, ja, helst mange saker som ikke begynner med «Nei til ...».

Holden holder frem dialog fremfor debatt. Det er nyttig i forhold til enkeltmennesker, om man skal få folk til å resirkulere mer, eller å sykle mer. Men å si at dette er ideelt for å forholde seg til myndigheter eller næringsliv, som for eksempel i Nasjonal Agenda 21, er naivt. Det hjelper ikke å sette seg ned og snakke pent med dem, så vil alt bli bra. Noen har mer makt enn andre, og miljøorganisasjonene må utfordre denne makten.

Det er også et viktig forhold Holden glemmer: Mesteparten av vår kommunikasjon med vanlige folk — og også mye av kommunikasjonen med politikerne - går via mediene. Skal vi nå mange er det ikke kronikker som gjelder, ei heller leserbrev. For å påvirke er vi avhengige av å nå ut gjennom de redaksjonelle kanalene. Da er vi nødt til å spisse budskapet med fare for at nyanser blir borte. Dessuten liker mediene konflikt bedre enn harmoni. Er det dette som er grunnen til at forskermiljøene ofte er fraværende i miljøpolitiske saker?