I tv-satiren «Network» fra 1976 blir nyhetskommentatoren Howard Beale lei av at ingen gjør noe med problemene i verden. Han begynner å si akkurat det han mener: «Jeg vet ikke hva man skal gjøre med depresjonen, inflasjonen russerne eller kriminaliteten i gatene. Alt jeg vet er at du må først bli sint. Jeg vil at dere skal gå til vinduet, åpne det og stikk hodet ut og rop: «Jeg er sint som faen. Og jeg kommer ikke til å finne meg i dette lenger!!».»

Da NRK sendte filmen i reprise for noen år siden, rapporterte nærradioen at det faktisk var et titall mennesker i Oslo som midt under filmen hadde gjort nettopp det ...

Sofaraddiser mot Bush

Jeg kom til å tenke på den filmen da Petters e-postopprør mot George nådde meg. Jeg sto såpass langt nede i næringskjeden at jeg fikk mailen først i går. Før meg hadde den naturlig nok vært innom datamaskinene til politikere som Reiulf Steen, Kristin Halvorsen, Øystein Djupedal, Ranveig Frøiland, Heidi Sørensen, Trond Giske og Herman Kristoffersen. Petters tv-kolleger fra NRK hadde selvsagt skrevet seg på, deriblant Knut Nærum, Hilde Hummelvold, Øystein Bache og Olav Viksmo Slettan.

De hadde skrevet navnet sitt under Petters opprop der han ubeskjedent tilbyr sin hjelp til å fjerne Bush: «Hvis vi kan gjøre noe for å hjelpe dere å bli kvitt George W. Bush før han ødelegger ryktet deres og roter til hele planeten. Vær så snill ta kontakt!»

For det første: Hva i alle dager kan en gjeng rødvinsradikale venstrevridde nordmenn gjøre for å hjelpe USA til å bli kvitt Bush? Man kan spekulere fritt. Ganning? Slutte å kjøpe californisk rødvin? Gå og se franske filmer i stedet for Black Hawk Down? Hvis Petters venner i USA hadde giddet å gå til valgurnene hadde ikke Bush sittet i det ovale rommet i utgangspunktet.

Og det fører oss over på det andre punktet i Petters tilbud: Er det realistisk at ryktet til det amerikanske folket står til å reddes med eller uten George W. Bush? Man kan ramse opp en del lumre forkortelser: KKK, NRA, CIA, AOL. The prosecution rests, your honor.

For det tredje, og kanskje det klammeste med hele kampanjen: Det er ingen som er «mad as hell!». Jeg tror det må litt god gammeldags sinne til for å forandre noe som helst.

Klem fra Petter

Petter Nome har funnet ut at det ikke hjelper bare å klage over verdenssituasjonen. Man må gjøre noe også. Demonstrasjonstog, studiesirkler, selvproletarisering og kontraspionasje har vist seg å være dårlig egnet i dagens samfunn. Så derfor skriver han et litt provoserende, men på ingen måte hissig brev til amerikanerne.

«Jeg ville bruke e-post til noe fornuftig og gi en oppmuntring til alle amerikanerne som er frustrert over sine egen president,» sa Nome til Aftenposten i forrige uke.

Det er en vakker tanke. Å støtte de amerikanerne vi liker. De har jo tross alt radikalere der borte også. Og selv om de kaller dem liberals og democrats må det bli ensomt når man tror at resten av verden hater deg. Da varmer det nok det amerikanske folket å få en elektronisk bjørneklem fra Petter og vennene hans i Norge. Men mest av alt varmer det nok Nome selv og de som har skrevet seg på, at de har vist litt politisk engasjement.

Ondskapens kakser

Vi kan være enig om én ting: USA fortjener å bli ropt, skreket og neveknyttet til. Det er viktig å påpeke at USA selv har likhetstrekk med landene i ondskapens akse: De har enorme mengder masseødeleggelsesvåpen, som de selv mener de har rett til å bruke. Det kan lett argumenteres for at de daglig bryter menneskerettighetene. Det er et faktum at bare 32 prosent av befolkningen stemte for Bush ved forrige valg. Administrasjonen er stort sett hentet fra en rik næringslivselite ikke ukjent med korrupsjon og svindel. Millioner lever under fattigdomsgrensen i USA, mens den rike overklassen velter seg i luksus. Analfabetismen, fedmen og lovløsheten sprer seg blant fattige og fargede borgere i landet. Og ikke minst, så stemmer det at USA er det landet i verden som rangerer høyest på listen over ikke-signerte menneskerettstraktater (deriblant barnekonvensjonen). Hadde ikke USA vært USA, ville landet stått på listen over «rough states» og landet hadde hatt tusenvis av amerikanske soldater like ved grensene.

Petter Nome har rett i alt dette. Han er i tillegg så sjenerøs at han takker amerikanerne for at de har «gitt oss Abraham Lincoln, Bessie Smith, Elvis Presley, Franklin D. Roosevelt, Hank Williams, Martin Luther King jr., Toni Morrison, Jimi Hendrix, Jesse Owens, Woody Allen, Miles Davis, Ernest Hemingway, Helen Keller, Madonna, John Steinbeck, Jimmy Carter, Julia Roberts, Muhammad Ali, Missy Elliott, Quentin Tarantino, Beck, Jerry Seinfeld, Matt Groening og mange flere.» Det er jo hjertevarmt av ham.

Det er mye som taler for et vestlig engasjement mot George Bush. Det er mye som taler for et engasjement mot det meste av politisk ledelse i hele den vestlige verden. Men er det ikke litt slapt bare å trykke på sendeknappen? Og er det ikke slik at denne e-posten stort sett kommer til å bli distribuert innenfor en gruppe mennesker som er skjønt enige med Nomes standpunkter? Man kan ikke si denne kampanjen eller noen av de andre e-postkampanjene som har havnet i innboksen i det siste, med slagord som «Stand for peace. War is not the answer!», har noen som helst slags bred mobiliseringseffekt. De bombevennlige vil neppe få mailen i det hele tatt. Mange amerikanere har forsøkt samme metoden som Petter. De har skrevet e-poster til Saddam Hussein. Det kom frem før jul, da en hacker og journalist i Wired Magazine kom seg inn på serveren til den irakiske presidenten og fant tusenvis av uleste e-poster.

Er det grunn til å tro at dyslektiske Bush har det annerledes? Tror du Det hvite hus bryr seg mer om spam-post enn du og jeg? Paradoksalt nok har den amerikanske regjeringen samme naive tanker om aksjonsformer for å få verden til et bedre sted å være som Petter Nome. De ga nylig ut en antologi med amerikanske forfattere som skal distribueres i den arabiske verden. Boken skal vise at det amerikanske samfunn ikke er sånn som det fremstilles i såpeoperaer eller østlige medier. Som om unge menn i den arabiske verden leser spesielt mye mer enn unge menn i Vesten ...

Infotainment-terroristen

Fjernsynsskjermen er i ferd med å falle fra hverandre. Tv-krigen har gjort hele programflater full av farlig infotainment-terror. Midt i dette står en programleder som sprer naiv sofaradikalisme uten snev av glød.

Hadde Nome, som filmfiguren Howard Beale, brukt sin posisjon, sine kunnskaper og sin sendetid til å fortelle om sin frustrasjon hadde det kanskje hatt en misjon. Det hadde blitt bråk selvsagt, men det hadde vært et språk som Bush hadde forstått.

Nome burde stått i hjørnet nede på kjøpesenteret på Aker Brygge, sett inn i kamera med Pinocchio-fjeset sitt og sagt: «Jeg vet ikke hvordan vi skal bli kvitt George W. Bush. Jeg vet ikke hvordan vi skal fortelle den norske regjeringen at vi ikke vil være med på å bombe Irak, Afghanistan eller Nord-Korea. Men jeg vet at mange av dere, som jeg, er drittlei norsk rævedilterpolitikk i forhold til impreialistsvina i USA. Jeg vil dere skal stikke hodet ut av vinduet og skrike: «Jeg er lei som faen! Jeg finner meg ikke i det!! Nå er det slutt!!»»

Det hadde havnet på CNN i løpet av få timer. Verden hadde lagt merke til det. Jeg hadde kanskje åpnet vinduet og skreket litt jeg også. Men i går ble det til at jeg bare kastet nok en spam-mail i papirkurven.