Bakgrunnen for Sorteviks ekstreme og utradisjonelle virkemidler er de stadig økende narkotikaproblemene ved norske skoler. Barn og unge helt ned i de laveste klassetrinn på ungdomsskolen kjøper såkalte party-pakker med dop for å holde ut helgen, og langerne har gjort skolegården til sine utsalgssteder.

Nye virkemidler må tas i bruk og nye tanker må tenkes i forhold til kampen mot narkotika, men uansett hvilke virkemidler vi i fremtiden vil benytte oss av, er tillit alfa og omega.

Sortevik holder fast ved sine forslag om bruk av narkohunder, politispaning, tvungne urin-tester m.m., og synes helt uanfektet av den massive kritikk hans forslag er blitt møtt med fra rektorer, elever, foreldre, og politisk hold. Han ønsker å erklære skolen for narkotikafri sone og «bruke tiltak som da er nødvendige» for å oppnå dette. Det er ikke vanskelig å slutte seg til målsetningen om skolen som narkofri sone, men at målet helliger middelet er vanskeligere å svelge. Sorteviks «nødvendige tiltak» innebærer grove brudd på den personlige autonomi (den private rettssfære). Tanken om den narkotikafrie skolen er god, men tiltakene er vanskelige å godta da omtrent samtlige er lovstridige, og betyr et totalt fravær av personvern for de skoleelevene som Sor-tevik ønsker å beskytte. Det er grunn til å spørre seg selv om hvilke andre områder i samfun-net ville dette blitt tolerert?

Jeg tror ikke Sortevik ville likt at Stortingets vakttjeneste slapp løs narkohunder på kontoret hans, og på jakt etter narko sniffet seg gjennom papirene i stresskofferten hans. Strippet for personvern, og prisgitt vakttjenestens mistenksomhet ville nok stortingsrepresentant Sortevik vært snar å protestere på behandlingen, uavhengig om den var ment «som en effektiv beskyttelse mot forsøk på narkosalg og for å slippe rusede kolleger».

Det er blitt nevnt en rekke andre tiltak for å bekjempe narkotikaproblemene i skolen, og man-ge har vært av den gode, gamle sorten. Selv om det er viktige å tenke nytt i dette uhyre viktige arbeidet, må vi heller ikke glemme viktigheten av de gode virkemidlene vi allerede har. Fore-byggende arbeid i og utenfor skolen er ett av våre beste våpen mot narkotikaen.

Men dette betinger at det eksisterer et tillitsforhold mellom elever, skolen og ikke minst politimyndighetene. Denne tilliten er i dag ikke så god som den burde være, og er således til hinder for en effektiv og konstruktiv kommunikasjon mellom de nevnte parter.

Vi må derfor fortsette det arbeid som i dag gjøres på hver skole, i hvert klasserom og mellom hver lærer og elev, samtidig som vi tenker nytt i kampen mot narkotika. Vi skal ha en narkofri skole! Vi skal gi barn og unge en rusfri skolehverdag! Men skal vi greie dette er tillit vårt viktigste virkemiddel, ikke fravær av personvern og individets rettigheter

Av Harald Victor Hove, Formann Bergens Unge Høyre