I løpet av en 30-årsperiode har Sør-Korea utviklet seg fra å være et fattig utviklingsland til verdens 11. største nasjonale økonomiske makt. Tidlig på 1960-tallet var gjennomsnittsinntekten pr. innbygger i Sør-Korea 100 dollar pr. innbygger. I 1995 var gjennomsnittsinntekten pr. innbygger mer enn 100 ganger større, godt over 10.000 dollar.

Veksten har funnet sted under så vel den lange perioden med autoritært styre frem til siste halvdel av 1980-tallet som under fremveksten av demokratiske styreformer fra 1987 av. Landet fortsatte å lide under arven fra den autoritære perioden da økonomisk vekst ble gitt forrang fremfor økonomisk og politisk demokrati. «Big business» la beslag på størsteparten av landets ressurser mens mindre bedrifter ble relegert til å tjene behovene til landets store industrikonglomerater, de såkalte chaebols. Under diktaturperioden ble alle tendenser til demokratiske ytrings— og organisasjonsformer undertrykt, gapet mellom rike og fattige stort, og menneskerettigheter ignorert.

Tross brutal undertrykking resulterte det folkelige presset for demokrati omsider i at direkte valg av landets president ble innført i 1987, og det første virkelige demokratiske valget av Koreas president ble gjennomført i 1993. Fem år senere, i 1998, ble demokratiet ytterligere konsolidert gjennom valget av ny president, som attpåtil var opposisjonspartiets kandidat.

Det var ikke gitt at Kim Dae-jung skulle komme til makten. Han lå dårlig an i meningsmålingene før den asiatiske finanskrisen rammet Korea for fullt høsten 1997. En dramatisk økonomisk krise i et ungt, sårbart demokrati midt under en presidentvalgkamp kunne lett ha gitt Korea et nytt diktatorisk styre. Men demokratiet besto prøven. Krisen bidro avgjørende til at Kim Dae-jungs politiske budskap kom til sin rett. Det inneholdt «ideer hvis tid var kommet», om man kan tillates å uttrykke seg slik.

Helt siden 1950-tallet hadde han argumentert for balansert økonomisk utvikling, at alle borgere skulle ta del i utviklingen og fruktene av den, at inntekter og formuer skulle bli mer likelig og rettferdig fordelt. Dae-jung var alltid kritisk til «å sette økonomien først». Krisen avdekket til fulle problemene med sammenblandingen av, eller «de hemmelige forståelsene mellom», statsbyråkrati- og industriinteressene og derav følgende mangel på fiskal disiplin, vekst i uhåndterlig gjeld, og store regionale økonomiske ulikheter. Krisen resulterte i økende fattigdom og omfattende arbeidsledighet, som vel ett år etter krisen inntraff nådde nær 9 prosent av arbeidsstyrken.

Valget av Kim Dae-jung innebar et politisk paradigmeskifte. Heller enn å finne kortsiktige svar på den økonomiske krisen, trakk han opp linjene for omfattende reformer som svar på langsiktige strukturelle utfordringer. Året etter krisen sank bruttonasjonalproduktet hele 6,7 prosent, som likevel var en mindre tilbakegang enn i de like kriserammede Thailand, Indonesia og Malaysia. Men allerede i 1999 var veksten på 10,9 prosent – den markert sterkeste vekst i Øst-Sørøst Asia – og i 2000 på 8,8 prosent, før vekstraten falt til under 3 prosent – et akseptabelt tall i europeisk kontekst – i 2001.

Politikken lyktes. Takket være reformer presidenten og regjeringen fikk på plass, og den raske friskmeldingen av økonomien, kunne Korea i august 2001 foreta det globalt oppsiktsvekkende skritt å tilbakebetale tre år før planen alle kriselånene fra 1998 til Det internasjonale pengefondet (IMF).

Hva var Kim Dae-jungs politiske oppskrift for suksess? La oss nevne noen elementer i tenkningen og strategien. Vi kan kanskje si at begreper som balanse, konsensus, rettferdighet, verdighet, harmoni og stabilitet ligger i bunnen for hans tenkning og program, som for øvrig er blitt utførlig presentert og utdypet i boken DJ Welfarism: A New Paradigm for Productive Welfare in Korea, som han (og hans tenkegrupper) utgav i 2000. Et vesentlig grunnlag for reformaktiviteter var aktivt å skape balanse mellom sterke sosiale og økonomiske krefter, å bygge en ny sosial og politisk konsensus.

I februar 1998 etablerte Kim Dae-jung en «korporativ» komité, bestående av representanter fra fagbevegelsen, arbeidsgiverorganisasjonen og regjeringen. Dette var en institusjonell nyvinning, om enn ikke ukjent fra (vellykket) skandinavisk politisk historie. Komitéen var spesiell, ikke bare fordi den brakte de tre grupperingene sammen, men fordi Kim Dae-jung klarte å få de to store fiendtlig innstilte nasjonale fagorganisasjonene til å snakke sammen.

Komitéen oppnådde enighet om en sosial pakt i 98 punkter, blant disse en revisjon av Labour Standard Law og ulike tiltak for å beskytte og hjelpe de arbeidsledige. Trygdeordningen for arbeidsledige ble raskt utvidet og dekker nå alle arbeidstakere i bedrifter med minst fem ansatte. I samarbeid med Verdensbanken ble en rekke meget varierte prosjekter for offentlige arbeider igangsatt. Apparatet for arbeidsformidlingstjenester ble sterkt utbygd.

Det offentlige fattighjelpsprogrammet, fra 1965, ble et annet mål for presidentens reformarbeid. En «borgerkoalisjon for deltagende demokrati» hadde siden 1995 prøvd å få den tidligere presidenten, Kim Young-sam, til å erstatte fattighjelpen med en minsteinntektsgarantiordning, men uten suksess. Nye fremstøt koblet til presidentens initiativ om «produktiv velferd» bidro til å nedkjempe byråkratisk og politisk motstand. Den meget viktige reformen ble vedtatt, og iverksatt fra oktober 2000. Den nasjonale pensjonsordningen ble i 1999 utvidet til å dekke hele den yrkesaktive befolkningen, og det nasjonale helsesystemet ble reorganisert. En lov om livslang utdanning ble vedtatt i 1999, og et planleggingsorgan er etablert for å integrere de fire store sosialforsikringsprogrammene.

Presidentens visjon om «produktiv velferd» sprang ut av opplevelsen av en rekke sosiale problemer i det koreanske samfunn: fattigdom, svake sosiale rettigheter, skjev inntektsfordeling, og regionale ulikheter. Målene er: utvikling av et velferdssystem som fremmer vekst og en rettferdig inntektsfordeling; konsensus mellom styresmakter, næringsliv og sivilsamfunn; et trygdesystem for hele befolkningen; beskyttelse av barn og kvinners rettigheter; og økning av skattene for høy-inntektstakere. «Produktiv velferd» innebærer et større statlig og offentlig velferdsansvar, og utgiftene til sosiale formål som andel av nasjonalproduktet forutsettes å øke i årene som kommer.

Målene er mange og «store», ikke alltid presise eller konkrete. I Sør-Korea som andre steder er det politisk uenighet og konflikter om velferdspolitikken. Men de mange og institusjonelt viktige velferdsreformene gjennomført som respons på krisen i 1997 har uten tvil bidratt til større sosial konsensus og politisk stabilitet, noe som kan ha fått Korea raskt ut av krisen og inn i en ny fase med økonomisk vekst.

Kim Dae-jung var arkitekten for sosial konsensusbygging og reformer, men det var de demokratiske institusjonene som holdt landet sammen. Som en del av lærdommen må det tas med at Korea, både på sentrale og lokale nivåer, hadde administrativ kapasitet til å iverksette reformer og nødtiltak. Sør-Koreas kriserespons, veivalg og erfaringer kan ikke uten videre overføres til andre utviklingsland, der forutsetninger for demokrati, institusjonsbygging og problemløsninger er forskjellige. Men utviklingsland kan likevel ha noe å lære av Sør-Koreas økonomiske, politiske og særlig velferdspolitiske utvikling. Kanskje vi også, i verdens rikeste hjørne.