Maten konsumeres raskt, mens emballasjen er til engangsbruk.

Lurer du noen ganger på hvor mye søppelbergene på fyllingene vokser i døgnet, eller la oss si i timen?

Riktignok kan man velge å redusere husholdningsavfallet sitt. Man har mulighet for å sortere, vaske og skylle søppelet, og ta det med til gjenvinningsstasjoner rundt omkring i byen, og det er bra, hvis folk bare gidder den innsatsen det krever.

Hvordan fortoner så hverdagen seg for en idealistisk søppelsorterer med gjenvinning for øyet? For idealist må man være, nesten til det karikerte. For å sortere søppel krever en viss innsats. Du må vaske og skylle og tørke glass, metallbokser og kartonger. Og sist men ikke minst, du må lagre alt sammen hjemme hos deg selv, i ulike avdelinger.

Vel og bra, jeg gjør det gjerne. Det føles meningsfullt, om ikke annet så for min egen del, å kunne bidra med en bitte liten ting i det stakkars miljøets tjeneste.

Om jeg og noen andre sorterer søppel, så betyr det i virkeligheten lite eller ingenting. Jeg er nok ikke alene om å føle meg hjelpeløs i denne markedsstyrte verden hvor individuelt ansvar for natur og miljø er forskjøvet så langt vekk fra vår bevissthet at vi anser det som urealistisk selv å kunne påvirke noe. Vi har vel alle gjort oss tanker om muligheten for å leve annerledes, på en måte som ikke systematisk ødelegger ressursgrunnlaget på lengre sikt. Men det krever jo at alle andre gjør det samme. Derfor er det lett å overlate ansvaret til politikerne, og de har uten tvil også et stort ansvar. Man det har vi som enkeltindivider jammen også. Vi skal ikke godta å måtte leve på en måte som vi innerst inne forstår er riv ruskende gal. Der kommer ditt eget ansvar inn, som tenkende og opplevende menneske.

Men det kan være vanskelig å vite hva man skal gjøre, hvordan man skal gripe det an. Kanskje det er derfor jeg trasker av sted gjennom sentrumsgater med poser overfylte av papp, papir og skramlende glass og vaskede, tomme hermetikkbokser, for å dumpe det i BIRs containere på Festplassen. Føler meg litt dum, men prøver å heve meg over blikk fra forbipasserende, og å skramle så lite som mulig. Prøver å føle meg som et godt eksempel. I virkeligheten kan dette egentlig bare anses som et forsøk på å fjerne symptomene fra et problem som egentlig er mye mer grunnleggende alvorlig, og som er innebygget i vår overdrevent ressurskrevende livsstil.

Det beste hadde jo selvfølgelig vært å la være å produsere all denne søpla. Men hva skulle vi da ha maten vår i? Dette er i så fall en løsning som ligger langt frem i tid, for den fremstår som urealistisk for de fleste, her og nå.

En aktuell, men midlertidig løsning er at hver enkelt unngår å kjøpe matvarer med masse unødig innpakning på. Det er et individuelt valg.

Eller vi kan følge eksempelet til Tyskland, hvor de vil begynne med panteordning på mange former for emballasje, i tillegg til flaskepant. Det gir håp.

Det finnes løsninger på dette med søppel og emballasje, men bare hvis folk begynner å anse det som et problem.

Mange flere gjenvinningsstasjoner rundt omkring i byen ville vært en god start. Da ville nok mange flere ansett søppelsortering som et alternativ.

Dette som en midlertidig løsning — til vi finner ut av hvordan vi skal leve livene våre på en måte som ikke krever tonnevis med søppel pr. person i året.

Av Birgitte Nitter, student ved Universitetet i Bergen