Av Bjarne Kristoffersen,

leder PRESS — Redd Barna Ungdom

Kommunalministeren beskriver regjeringens innsats for enslige mindreårige asylsøkere i Bergens Tidende. Erna Solberg skal ha ros for å sette enslige mindreårige asylsøkere på dagsordenen i større grad enn hennes forgjengere har gjort. Det er imidlertid grunn til å påpeke at flere av de mest vesentlige problemstillingene blir utelatt.

Et hovedkrav for ivaretakelsen av de enslige mindreårige asylsøkernes rettigheter er at de behandles etter samme lovgivning som enslige norske barn. Dette har statsråden, og regjeringspartiene avvist i Stortinget, men ble pålagt å utrede hvordan enslige mindreårige asylsøkere kan ivaretas under barnevernslovgivningen.

FNs barnekonvensjon slår ettertrykkelig fast at ingen barn skal diskrimineres. Resultatet av denne og foregående regjeringers politikk er at enslige mindreårige asylsøkere grovt forskjellsbehandles i forhold til norske barn, ettersom en lar utlendingslovgivningen med underliggende dokumenter fungere over barnevernslovgivningen.

Regjeringens argumentasjon for å tilsidesette barnevernslovgivningen, er at den ikke ønsker å klientifisere barna. Forskjellen mellom et barn som blir ivaretatt av barnevernet og en enslig mindreårig asylsøker er enorm med hensyn til, for eksempel, fysisk standard og tilsyn med institusjonens drift. Et annet alvorlig eksempel er forskjellen mellom den godkjenning og oppfølging som kreves av fosterfamilier for innfødte barn, og den enslige mindreåriges: Enslige mindreårige kan plasseres hos slekt uten at det foretas sjekk eller godkjenning av forholdene i familien.

I 2002 forsvant det, ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI), 63 enslige barn fra asylmottak i Norge. Gjennom et rundskriv gjøres det klart at barnet skal meldes savnet til barnevern, politi og UDI. Dette skjer også, men samtlige saker legges deretter bort etter vurdering om det foreligger grunn til å frykte for barnets sikkerhet.

Av forsvinningene i 2003 anser UDIs direktør ingen tilfeller som bekymringsverdige. Dette betyr, med andre ord, at hvem som helst kan «hente» et barn fra norske mottak uten å risikere at saken blir etterforsket. Det er langt fra godt nok å fastslå at et barn som forsvinner har det bra uten annet grunnlag enn synsing og antakelser. Så lenge det forsvinner barn uten at en reell etterforskning settes i verk, har regjeringen ingen grunn til å slå seg på brystet for god innsats.

Regjeringen kan med enkle grep gjøre store fremskritt til fordel for enslige mindreårige asylsøkere: Det er bare å ta i bruk gjeldende barnevernslovgivning som innledende slår fast at dens bestemmelser: «Gjelder for alle som oppholder seg i riket.»