Det offentlige tilbudet i ruspolitikken har vært utilstrekkelig, og det har feilet. Svaret på utfordringene er likevel ikke resignasjon med utdeling av heroin, legalisering av hasj eller sprøyterom.

Øyeblikkelig hjelp når livet er truet er noe vi alle forventer. For de fleste rusavhengige er en slik forventning en fjern drøm. De får øyeblikkelig medisinsk hjelp etter en overdose, skade eller sykdom, men hjelp til et liv i frihet er vanskelig å få. En behandlingsgaranti på tildelt plass innen 24 timer må være sentralt i fremtidens ruspolitikk. Rusavhengige må kunne få et øyeblikkelig tilbud på avvenning og rehabilitering når de er mest motivert.

Rusakutten i flere norske byer gjør en viktig og nødvendig jobb med øyeblikkelige medisinsk hjelp, men det er ikke tilstrekkelig. Etter medisinsk behandling på rusakutten vender den rusavhengige tilbake til et liv i rus og nye nederlag. De må få hjelp til et rusfritt liv med ny verdighet og livskvalitet.

Økt brukermedvirkning vil være fundamentalt. I dag står mange i kø for behandling, samtidig som det er en mengde ledige behandlingsplasser over hele landet. Det er plasser som brukeren gjerne vil ha, men som kommunene ikke vil finansiere.

En øyeblikkelig behandlingsgaranti krever derfor at vi endrer systemet og fritt brukervalg må innføres i rusomsorgen. Prinsippet om offentlig likebehandling av ulike tilbud er godt, men praktiseringen av EUs regelverk rettet mot rusomsorgen i Norge er i beste fall mangelfull, i verste fall fullstendig feilslått.

Valg av behandlingstilbud må i større grad flyttes over på brukeren og pårørende. Samfunnet må forlate tanken om at «det offentlige skal ta vare på deg» og bli mer resultatorientert hvor det offentlige «støtter retten til et liv i frihet, mestring og verdighet». Dette skaper motivasjon hos brukeren og fremmer sunn konkurranse blant behandlingstilbudene.

Resultater i behandlingen må i fremtiden få oppmerksomhet. Evnen til å hjelpe brukeren til et rusfritt liv er i dag lite vurdert når behandlingstilbud finansieres. Dette er likevel det mest kritiske spørsmålet for den rusavhengige. Det er av mindre interesse for brukeren om en behandlingsinstitusjon har teoretisk kompetanse.

Tilgang til relevant medisinsk personell er viktig, men enda viktigere er tilbyderens resultater. For mange rusavhengige vil det være nødvendig at behandlingstilbudet ligger i en annen del av landet. At en kan bryte opp fra miljøet og kjente tilganger til rusmidler. Finansieringen må være statlig garantert, og ikke styrt av økonomien den enkelte kommune. Dette er sentralt for å kunne finansiere tilbudene over hele landet, og knytte finansieringen til resultater. Mange flere vil bli hjulpet og samfunnet får en bedre økonomisk forvaltning.

Vi trenger varierte tilbud. Mange rusavhengige erfarer å få «et nytt liv» gjennom tilbud gitt av ideelle organisasjoner. Likebehandling er en god og nødvendig egenskap hos det offentlige. Men likebehandling av de rusavhengige er ikke nøkkelen til et rusfritt liv. Det viktige for den rusavhengige og familien er ikke teoretisk kompetanse. Det viktige er resultater.

Det offentlige har mulighet til å finansiere frivillige organisasjoner som kan tilby noe mer. De ideelle organisasjonene har ofte gode resultater, også uten at de er faglig kvalifisert i ordinære anbudsprosesser. Det offentlige har etablert Mottaks— og omsorgssentre (MO) i flere norske byer. Disse må kunne tilby motiverte rusavhengige en garantert plass hos ideelle, private eller offentlige tilbud, innen 24 timer. Brukeren må få økt valgfrihet og bli informert om ledige behandlingsplasser over hele landet, og deres resultater.

Vi trenger å sette en ny nasjonal standard for hjelp til rusavhengige. Rusavhengige som oppsøker hjelp bærer på en drøm. Dette er en drøm vi har ikke råd til miste. Drømmen om et liv i frihet.