I dag ser vi at folk flest enda en gang har god grunn til å føle seg snytt ved ja-sidens manøvrer. Man kan bli avkrevet pass overalt, unntatt på landegrensene, i hele Europa, også i Norden, skrev jeg i en kronikk i BT 25. mars.

Dette siste (om den nordiske passfriheten) er Justisdepartementets informasjonssjef Bjørn Talén opprørt over i et innlegg i BT 20. april. «Hvilke andre autoriteter må bekrefte passfriheten før Heffermehl tror på det?» spør han og opplyser at i Norden «holder det fint med førerkort eller bankkort».

Hans åpenbare hensikt er å skape inntrykk av at vi fikk beholde den nordiske passfriheten, slik det ble lovet. Men spørsmålet gjelder ikke pass eller andre papir. Poenget er at man nå må legitimere seg ved overnatting mv. i Norden – noe man ikke måtte før.

Jeg hadde mange gode grunner til å tro det trengs pass og at førerkortet ikke er godt nok. Talén påberoper seg en artikkel av de fem nordiske justisministrene 25. mars. Rent bortsett fra at jeg ikke kunne kjenne til denne artikkelen da jeg skrev min, har Talén det problem at utsagnet ikke fins i den. Og ministrene bør nok være forsiktige med å si noe slikt. Art. 45 i Schengen-avtalen pålegger alle medlemsstatene hotellkontroll. Det betyr at hotell, pensjonater, campingplasser og småbåthavner skal kreve at erklæring utfylles og at gjesten viser gyldig legitimasjon – og «Legitimasjon – det er pass det», sier departementets intense informasjonskampanje.

Fins det noe gyldig grunnlag for å særbehandle nordiske land? Kan EU ha gått med på foreløpig å se gjennom fingrene med at avtalen ikke følges for å hjelpe sine politiske venner i Norden? Har de nordiske land besluttet ikke å etterleve avtalen så lenge det går, dvs. inntil EU setter stopp? Jeg ser gjerne at departementet avklarer nærmere.

Schengen har i praksis ikke gitt oss passfri reise i Europa. Det er slutt på passfriheten vi hadde i Norden. Og enda verre – slik jeg forsøkte å advare mot på forhånd – vår passfrihet i det daglige, innenlands i Norge, står i fare. Leserne bør merke seg at Justisdepartementet ikke motsier mitt utsagn om at det trolig bare er et tidsspørsmål før ID-kort innføres også i Norge.

Så er det mine utsagn om begrenset ytrings— og møtefrihet og nekting av innreise på politisk grunnlag. Disse fremsatte jeg allerede før Norge vedtok å gå inn i Schengen, og de ble bekreftet lenge før avtalen trådte i kraft, f.eks. da Stephanie Mills fra New Zealand ble nektet innreise til Nederland i 1997, fordi hun var registrert i Schengen av Frankrike for å ha kjempet mot franske atomprøver. Jeg nevnte også konkret at store kontingenter fra den tredje verden ikke fikk komme til fredskonferansen i Haag i 1999.

Uten å ta seg bryet med å kommentere disse konkrete eksemplene hevder Justisdepartementet, helt allment, at «Registrering skal bare skje ved alvorlige forbrytelser, terrorhandlinger, og liknende».

Dette kan lyde vel og bra, men er ikke hele sannheten. SIS-registeret har bl.a. til formål «å opprettholde den offentlige orden og sikkerhet» (art. 93) og det gis vide fullmakter til å registrere ut fra f.eks. statens indre eller ytre sikkerhet, mistanke om fremtidige lovbrudd, behov for overvåking, at man er mulig vitne i en sak, ledsager eller passasjerer i SIS-registrert kjøretøy, bør forvares midlertidig av hensyn til sin egen sikkerhet mv.

Det gjelder intet klart forbud mot politisk overvåking. Når man tenker på hvor grove overtramp Overvåkingspolitiet begikk her i Norge, selv med uttrykkelig forbud, og opplegg for demokratisk kontroll så ja, det er til å få frysninger av for alle som er redd for utøylet statsmakt. Hvor var de hen i Schengen-saken, de partiene som hevder å ta personvern på alvor?

Departementets beskrivelse er ufullstendig også av en annen grunn. Er det å være uønsket utlending en alvorlig forbrytelse eller terrorhandling? Den adgang Art. 96 gir til å svarteliste verdens fattige er det store hovedgrunnlag for SIS-registrering (ca. 80 prosent?) og åpner også for å utelukke politisk uønskede personer slik jeg hevdet.

Jeg besværer meg ikke over krav om pass på reiser, det er ikke noen uleilighet av betydning. Noe ganske annet er det med uholdbare løfter og uredelighet i politikken. Det undergraver demokratiet og vil før eller siden gi store tilbakeslag. Et hovedpoeng ved min artikkel var å gi et eksempel på og advare mot den politiske ukultur tilhengerne av EU griper til for å få Norge inn i unionen. Justisdepartementet bidrar med sitt svar og sin informasjon om Schengen til å bekrefte mitt poeng.

Fredrik S. Heffermehl Oslo