Av Tore Nilsen, Fyllingsdalen

Storstrand skriver i sitt innlegg i Bergens Tidende 28. oktober at det er mye mer synd på israelerne enn beboerne i Washington-området, samtidig som han beklager seg over verdenssamfunnets reaksjon når israelerne «slår tilbake» mot palestinerne.

At palestinere er blitt jaget, trakassert og drept i flere tiår, ser ikke ut til å bekymre Storstrand det minste. Hvordan Storstrand enn snur og vender på det er det palestinerne som har lidd de største tap. Men i motsetning til de drepte israelere og amerikanere, er palestinerne i stor grad drept av representanter for en demokratisk stat, av personer som sjelden blir etterlyst og enda sjeldnere straffet, dersom de da ikke dreper sin egen statsminister. Nå må det jo her understrekes at israelerne nå har en statsminister som i sin tid måtte forlate sin post som forsvarsminister som følge av mistanke om delaktighet i massakrene i Sabra og Shatila. Han blir nok aldri dømt for det, i hvert fall ikke etter at det farligste vitnet ble likvidert få dager etter at han sa seg villig til å vitne mot Sharon.

Blant de israelske soldatene finnes minst like gode snikskyttere som det Washington-området har vært utsatt for de seneste ukene. Fra sykehusene kommer utallige meldinger om barn som er drept med ett velrettet skudd, ofte gjennom hodet. Hvor utrygge palestinerne må føle seg illustreres vel av eksempelet der en palestinsk jente ble skutt gjennom et åpent vindu mens hun befant seg i sitt eget hus. Morderen er aldri blitt etterlyst eller forfulgt. Det samme gjelder den eller de som drepte gutten som gjemte seg bak sin far og som de fleste har kunnet se på tv. Her står vi overfor en demokratisk stat som benytter terroristenes metoder. Palestinere som ønsker å kjempe mot okkupanten har vel knapt andre midler.

Selv om vi sikkert aldri blir enige på disse felt, kan vi ikke i det minste være enige om at palestinske liv er like verdifulle som israelske? Alle palestinere er ikke terrorister, på samme måte som ikke alle israelske soldater er mordere.