JENS E. KJELDSEN

ETTER VALGET SPØR noen politikere utvilsomt seg selv: «Hva gjorde vi feil i valgkampen,» mens andre spør «Hva gjorde vi rett i valgkampen?». De bør i alle fall stille seg selv disse spørsmålene, hvis de ønsker å gjøre et (enda) bedre valg neste gangen.

Men både 'vinnere' og 'tapere' bør være varsomme med å benytte valgresultatet som en vurdering av deres valgkampinnsats. For eksempel kan vi ikke uten videre bruke valgresultatet som et bevis for at Arbeiderpartiet gjorde en dårlig valgkamp, og Høyre en bra valgkamp. Ta MMIs meningsmåling som i begynnelsen av valgkampen gav Arbeiderpartiet 42 mandater og Høyre 54 mandater. Valget endte med å gi Arbeiderpartiet 43 og Høyre 38. I løpet av valgkampen tjente Arbeiderpartiet altså 1 mandat og Høyre tapte 16. Mens Jens Stoltenberg ikke maktet å hente inn velgere som stemte på Arbeiderpartiet i 1997, så maktet Jan Petersen ikke å beholde de velgerne som i juni hadde bestemt seg for å stemme på Høyre. Slik sett er verken Ap eller Høyre vinnere av valgkampen. Retorisk sett gjorde Høyre da heller ikke noen spesielt god valgkamp. Jan Petersen var en middelmådig debattant, Inge Lønning delte med professoral mine dårlige karakterer ut til både utdanningsinstitusjoner og studenter, og Per Kristian Foss spilte en relativt begrenset rolle i valgkampen.

Høyre gjorde imidlertid to ting rett: De utviste sterk intern enighet og snakket først og fremst for saker. De snakket for en bedre skole, og de snakket for lavere avgifter. Veien til dette gikk riktignok henover Stoltenberg, så derfor snakket de også mot Arbeiderpartiet. Men i utgangspunktet, i Petersens appeller og i valgmaterialet, handlet det om hva Høyre var for, hva partiet ønsket å gjøre. Høyre var skole og avgifter i denne valgkampen.

RETORISK SETT er det viktigere å snakke om det du er for, enn det du er imot. Folk flest stemmer nemlig heller for noe, enn de stemmer imot noe. Heri ligger også en viktig retorisk grunn til SVs gode valgresultat. Som Kristin Halvorsen selv uttrykte det på TV 2 «Vi har vunnet ved å snakke om våre egne saker og ikke ved å rakke ned på de andre». SVs resultat skyldes både en god valgkamp og mange års troverdighet på partiets sentrale emner. SV var skole, miljø og sosialt ansvar i denne valgkampen.

Valgkampen gav heller ingen tvil om hva Fremskrittspartiet var. Det slo Hagen fast hver gang han hadde mulighet for det: «Bruk oljepengene, bruk oljepengene, bruk oljepengene ..., hvorfor får ikke jeg lov å snakke ut ..., bruk oljepengene!» I betraktning av at sex og interne slåsskamper detroniserte Fremskrittspartiet i begynnelsen av året og at Hagen i valgkampen hadde en lei tendens til å høres ut som en sytende telefonsvarer på tomgang, så klarte Frp seg likevel ganske bra. De talte nemlig også for noe. Velgerne visste hva de ville få hvis de stemte på Frp. Fremskrittspartiet var 'bruk oljepengene'.

Selv Kristelig Folkeparti var for noe i valgkampen. De var for Kjell Magne Bondevik. Men selv om de var endog riktig mye for Kjell Magne, så viste det seg jo dessverre for partiet ikke å være helt nok.

Hva var da Arbeiderpartiet i denne valgkampen – bortsett fra en veltalende Stoltenberg? Jo, de var vel litt av hvert. Men mest av alt var de nok imot Høyre. Det er ikke første gangen at Ap lager valgkamp imot et annet parti. Til valget i 1997 utnevnte de Fremskrittspartiet til hovedmotstander. Det året ble Fremskrittspartiet større og Arbeiderpartiet mindre. I år utnevnte de så Høyre til hovedmotstander. Og nå ble Høyre større og Arbeiderpartiet ble enda mindre.

IMOT-STRATEGIEN benyttet også Senterpartiet. Til ingens overraskelse var de imot EU. Likevel brukte de omfattende annonseplass til å fortelle velgerne det nok en gang. Hva partiet var for ble aldri like tydelig.

Den manglende klarhet over hva man er for, ble både Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Venstres store retoriske problem i valgkampen.

Ethvert valg gir en viss potensiell mengde stemmer til hvert parti. Det finnes velgere som et parti har mulighet for å holde fast i, og det finnes velgere som et parti har mulighet for å tiltrekke seg. I et stortingsvalg er kriteriet for retorisk suksess ikke at man får flest stemmer. Det er heller ikke at man får flere stemmer enn ved siste valg. Kriteriet for suksess er at man utnytter sitt nåværende stemmepotensiale maksimalt.

La dermed min avsluttende påstand om valgets retorikk være følgende: De politikere og partier som utnytter sitt stemmepotensiale maksimalt, er dem som snakker best for seg selv og sine saker, og ikke dem som blott snakker imot andre. Mens vi lar politikerne grunne over sin egen retoriske innsats, kan vi jo stille oss selv to liknende spørsmål: Hvem eller hva overbeviste deg om hvem du skulle stemme på – og hvem eller hva gjorde det nesten? Og prøv nå å gi et ærlig svar!