Av Bård Lahn, nestleder i Natur og Ungdom, i Cancun/Mexico

Rike land i nord, som EU og USA, har allerede kommet langt i å industrialisere og eksportrette landbruket sitt. Deres mål er å åpne for friere verdenshandel og økt tilgang på nye markeder, samtidig som de vil holde på sine egne skyhøye eksportsubsidier. På den andre siden ønsker mange land i sør større tilgang til markedene i nord, slik at de kan tjene på en tilsvarende industrialisering av sitt landbruk. Men er det verdt å følge de nordlige landenes eksempel i jordbrukspolitikken?

Det overindustrialiserte landbruket, som EU og USA er de fremste eksponentene for, er den største trusselen mot verdens biologiske mangfold. Industrialisering av matproduksjonen gir dessuten langt større energiforbruk og forurensning enn bruk av lokale ressurser til produksjon for lokale behov. Det er denne miljøfiendtlige og utrygge formen for matproduksjon WTO fremmer, enten det blir nord eller sør som får det mest fordelaktige regelverket for å øke sin eksport.

Tradisjonelle småbønder står med sin lokalt baserte matproduksjon for det motsatte av det overindustrialiserte landbruket. I Norge er det de mindre gårdene som utnytter de miljøvennlige utmarksressursene og holder det biologisk viktige kulturlandskapet i hevd. I sør gir småbøndene et avgjørende bidrag til matvaresikkerhet og trygg matproduksjon på naturens premisser. Det er disse småbøndene som taper på WTOs favorisering av et forurensende industrilandbruk.

Men ingen snakker småbøndene sak i WTO. Rike land har sine industrigårder å tenke på, og mange fattige lands interesser styres av den pengesterke eliten som vil tjene penger på en landbruksindustrialisering. Norge er et av landene som kunne gått mot denne strømmen.

Til tross for ivrig strukturrasjonalisering fra våre siste landbruksministere har Norge i stor grad beholdt et småskalalandbruk basert på lokal ressursbruk. Utenfor EU har vi en unik mulighet til å kreve en annen retning for verdens landbrukspolitikk. Vi kunne, som småbøndenes internasjonale organisasjon Via Campesina, krevd en slutt på eksportsubsidier som fremmer industrialisering, og samtidig kjempet for alle lands rett til å beskytte sin lokale matproduksjon.

Men Jan Petersen vil ikke være småbøndenes og miljøets stemme i WTO. Derfor har de ingen.