Odd E. Rambøl

Nå krever politikerne handling. Noen krever strengere opptakskrav, andre vil ha en gjennomgang av lærerstudiet. Er signalene fra lærerhøgskolene nye. Kom de for første gang i år? Enhver med alminnelig leseferdighet — og som har hatt tilgang til norske aviser de siste årene, har ikke kunnet unngå å registrere tydelige signaler fra en rekke lærerhøgskoler. Endog personer som kun evner å fange opp nyheter via tv-skjermen må ha registrert at det over lengre tid har vært en negativ trend ved lærerhøgskolene, både når det gjelder søkning og resultater. Signalene har vært klare og tydelige. Bare de som ikke ville se, kunne unngå å oppdage at man nærmet seg en krise. Men politikerne bare satt ... og satt. Tidligere undervisningsminister Jon B. Lilletun, (B-en står for beslutningsvegring), trakk som vanlig dyna over hodet når han været vanskeligheter: han utredet og utredet. Hovedårsaken til rekrutteringssvikten var åpenbar for alle. Lønnsnivået i skolen har sakket akterut. Ingen annen utdannelse gir så dårlig uttelling som lærerutdannelse. Ingen har, relativt sett, sakket mer akterut lønnsmessig enn lektorer i den videregående skole. Men det svaret likte ikke politikerne. Svaret var for dyrt. Derfor ba man om en utredning som kunne gi billigere svar. Stortingsmeldingen med det noe spesielle navn: "...og yrke skal båten bera," så dagens lys. Om utredningen kan kort sies: Den sank ved sjøsetting, og takk for det. Stortingskomiteen gjorde et forsøk på redde havaristen; meget velvillig tolket kan man si at havaristen ble slept inn på grunt vann, men det gjenstår å se om den kan berges. De som henges ut er lærerstudentene. Men de har bare søkt på en høgskole og kommet inn. Om de har søkt seg til en for krevende utdannelse i forhold til forkunnskaper, evner og/eller vilje til arbeidsinnsats, så er det uheldig, men de fortjener neppe å bli hengt ut i avisene som "sinker" av den grunn. De som kommer igjennom, har i hvert fall klart kvalitetskravene. De virkelige sinkene i denne saken (og her fjernes anførselstegnene) er politikerne. Signalene om sviktende rekruttering til lærerutdannelsen fikk de for lenge siden. Dette er en alvorlig sak for utviklingen i norsk skole, men den forteller også om krisesymptomer i vårt politiske system: Politikken har endret karakter fra å være styring av samfunnsutviklingen til å bli krisehåndtering. Politikerne har oppdaget at man ikke blir "helt" ved å forebygge en krise, men når krisen er et faktum, kan man skåre poeng i media ved å kreve handling. Det er den gamle historien, redningsmannen blir "helt", de som forebygger og hindrer at en krise oppstår, blir glemt. Å sørge for at lærerne fikk konkurransedyktige lønninger slik at man kunne unngått en krise, kunne i media bli tolket som unnfallenhet og svakhet. Når krisen som man stilltiende lot komme er et faktum, da fremstår politikerne med store ord og krav om handling. Dette er alvorlig, fordi det betyr at et samfunnsproblem må vokse seg stort før politikerne våger å gripe inn, først når det er bred enighet (i media) om diagnosen: Ja, det er krise; først da reageres det. Politikk går fra å være aktiv styring for å hindre en negativ utvikling - til å bli krisehåndtering i ettertid. Det er politikk i forfall.