Er problemene relativt små når en først kommer i kontakt, så blir de ikke mindre etter hvert. Røft regnet vil jeg tro det krever et dagsverk pr. dag å holde oversikt over offentlige søknader om støtte (for problemene gir selvsagt elendig økonomi), søknader om plass, oppfølging hit og dit, godkjenning av rapporter, oppdatering av nye saksbehandlere, og henting av medisiner. En har rett og slett ikke tid til å få behandling for å bli frisk.

Og hva blir da resultatet, jo, en havner der pasienten ikke ville være, innlagt til passivitet, medisinering, og isolasjon fra den verden en ønsker å være en normal og sunn del av.

Derfor: slipp løs psykologer, psykiatere, psykologiske sykepleiere og andre med tilsvarende kompetanse. Lys ut 50-100 slike stillinger i Bergen. Gi de forbud mot å skrive rapporter og delta på møter. De får ikke tildelt kontorplass. Gi dem hver sin pc og mobiltelefon og send dem ut i verden med følgende marsjordre:

hjelp de som trenger det, i kommunen vår

møt dem der de trenger hjelp. Om det er på kino eller på Fløyen, om det er dag eller natt, bestemmer dere selv. Men det skal ikke være inne på et fast kontor.

fast, solid lønn (ikke overtid, hold styr på årsverket selv uten timeskriving)

  • 100.000 til driftsutgifter (tlf, km, billetter osv)

pålagt å ha mobilen på 40 timer pr. uke, og telefonsvarer de andre tidspunktene med informasjon om når de tar telefonen neste gang

Send en rapport pr. klient pr. år, på maksimum én side, underskrevet av både klient og lege.

Tør politikerne å teste dette ut? Er fagforbundet og pasientforeninger med på dette? Hva venter dere på, sett i gang. Ikke si at det må utredes. Jeg tror «pasient» vil melde seg ganske snart som testpasient.

HILSEN PÅRØRENDE