Av Tale Hungnes, leder i Changemaker

Hvordan er det mulig å gi diktatoriske regimer lån, og attpåtil forvente at folket skal betale tilbake? Det overrasker ingen at långiverne vil unngå fokus på dette. Det er derimot skuffende at utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson ikke virker interessert i problemstillingen. I sommer vil Changemaker stille noen spørsmål til statsråden som sier hun spiller på lag med de fattige.

For hver krone som blir gitt i bistand går ni kroner tilbake i form av gjeldsbetjening. I et Afrika som kjemper mot fattigdom og AIDS brukes $15 milliarder årlig på gjeldsbetjening. Gjeldsletten som til nå er gitt, utgjør kun en brøkdel av det som er nødvendig. Tusenvis av barn dør hver dag fordi penger som kunne vært brukt på helse, mat og utdanning går til å betjene renter og avdrag til rike långivere. Vi vet at denne gjelda aldri vil kunne tilbakebetales. Vi vet at denne gjelda tilsvarer det verdens rikeste land tjener på fire dager. Vi vet at alle forsøk på å bekjempe fattigdom blir nytteløse så lenge pengestrømmen går fra de fattige til de rike. Men vi vet også at svært mange lån ble gitt til udemokratiske regimer. Zaire under diktaturet til Mobuto Sese Seko, Filippinene under Ferdinand Marcos, Sør-Afrika under apartheid, Argentina under militærdiktaturet til Videla og Galtieri og Irak under Saddam Hussein er bare noen få eksempler på diktatorgjeld. Vi vet at folket i disse landene aldri hadde innflytelse over regimet eller over lån som ble tatt opp. I dag må de likevel betale regningen etter sine tidligere undertrykkere. Mange mener gjelda er illegitim og dermed ugyldig. Changemaker spør derfor:

Mener utviklingsministeren det er folkets ansvar å betjene diktatorgjelda?

Bankene og långiverinstitusjoner som Verdensbanken og IMF visste i mange tilfeller at de støttet brutale regimer med sine lån. I 1979 fikk IMF en rapport fra sin egen rådgiver i Zaire hvor Mobutos styre ble beskrevet som ekstremt brutalt og gjennomkorrupt. Kort tid etter ga IMF det største lån noensinne gitt til et land i Afrika. Under militærdiktaturet i Argentina støttet långiverne et regime som drev konsentrasjonsleirer, dødsskvadroner, tortur og drap. Fra 1976 til 1983 "forsvant" 30.000 mennesker. Apartheidregimet i Sør-Afrika ble i 1973 erklært "en forbrytelse mot menneskeheten" av FN. Utenlandske långivere bidro til å opprettholde apartheidregimet. I Irak har Saddam Hussein undertrykket befolkningen i over 20 år. I 1980 startet han en lang, dyr og blodig kamp mot nabolandet, Iran. Denne krigen gjorde rike land i vesten mulig gjennom økonomisk støtte og lån til våpenkjøp. Vi vet at det fins alt for mange lignende eksempler. Til nå har Verdensbanken, IMF og andre långivere unngått enhver diskusjon som stiller spørsmål ved deres rolle.

Mener utviklingsministeren at långiverne bør stilles til ansvar for støtten til brutale og undertrykkende regimer?

At lån har blitt brukt til å støtte en rekke slike styresett sier mye om at lån til fattige land ikke bare handler om hjelp og bistand, men brukes for å presse gjennom långivernes egne interesser. Under den kalde krigen var långivning en måte å kjøpe seg allierte. I dag bruker långiverne gjelda som et pressmiddel mot fattige land for å ivareta egne politiske og økonomiske interesser. Det skjer blant annet ved at fattige land må styre økonomien slik at det tjener rike land i nord, i stedet for befolkningens behov. Krav om privatisering av vann og helsetjenester er noen eksempler. Fattige land føler de har liten innflytelse i Verdensbanken og IMF. Stemmevekt avgjøres ut i fra hvor mye penger et land kan spytte i kassa og landets størrelse i verdensøkonomien. USA har 17% stemmevekt. Samtlige land i det sørlige Afrika har til sammen kun 3,23%. De rikeste landene viser liten vilje til å endre systemet.

Mener utviklingsministeren at långiverinstitusjoner som Verdensbanken og IMF virkelig lytter til de fattige?

Sosiale bevegelser, akademikere, kirker og aktivister i sør har lenge hevdet at store deler av gjelda er illegitim. Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson har sagt at hun spiller på lag med de fattige. Allikevel har hun vist liten interesse for det sivile samfunn i sør som krever at den illegitime gjelda slettes. Her har hun til nå spilt på lag med de rike.

Har utviklingsministeren mot til å bytte side?