Av Steinar Hansson

Bare tre dager etter det norske kommune— og fylkestingsvalget skal svenskene avgjøre om deres krone er en saga blott. Av dagens 15 EU-land er Sverige blant de tre som ikke er med i den økonomiske og monetære unionen. Om ganske få år skal de ti nye medlemslandene fra Østeuropa og Middelhavet etter planen innføre euroen. 400 millioner mennesker i Europa vil dermed operere med samme valuta. Men blir svenskene med i denne vitale delen av det nye EU? Det er langt fra sikkert.

Et svensk nei vil høyst sannsynlig bidra til at danskene også venter med å ta skrittet inn i den økonomiske unionen. Dessuten må vi regne med at et nei i Sverige vil være et sterkt bidrag til å dempe ja til EU-vinden som har blåst her i landet det siste året. Verken Høyre eller Arbeiderpartiets ledelse har forpliktet seg til å la stortingsvalget i 2005 bli et EU-valg. Om stemningen skulle snu mot nei i meningsmålingene i Norge – etter et eventuelt svensk nei i høst – kan så vel Stoltenberg som Petersen få lyst til å utsette saken en stortingsperiode til.

Et svensk ja vil naturligvis gi ringvirkninger i motsatt retning. Innfører svenskene den felles europeiske valutaen, blir det mer sannsynlig at danskene følger etter, og at ja-stemningen i Norge ikke umiddelbart svekkes. Den svenske avstemningen vil derfor være retningsgivende – men naturligvis ikke avgjørende – for de tre skandinaviske landenes europeiske skjebne i de nærmeste 10-15 årene.

Et svensk nei innebærer mer enn en opprettholdelse av status quo. Valutasamarbeidet er dette tiårets viktigste integrasjonstiltak i EU. Å holde seg utenfor i begynnerfasen, slik svenskene og danskene har gjort sammen med britene, er ikke så oppsiktsvekkende. Men ved å si direkte nei i en folkeavstemning, vil Sverige ta et betydningsfullt skritt ut til siden av EU-samarbeidet. Hvis Danmark også fortsetter å stå utenfor denne delen av EU, og Norge aldri kommer med i det hele tatt, kan vi om noen år få den pussige situasjonen at de tre skandinaviske kronene blir blant de ytterst få valutaer som finnes i Europa utenom euroen.

I historisk perspektiv er dette særlig pussig, fordi kronen ble innført i de tre skandinaviske landene som felles mynt i 1870-årene som et nølende, men likevel første forsøk på akkurat hva resten av Europa driver med i dag.

Viktigere enn selve mynten, vil et felles nordisk hel og halvt nei innebære at Skandinavia framstår som kontinentets fremste euro-skeptikere etter de konservative britene. Dette er ikke bare pussig, men et alvorlig paradoks. Få land i Europa har som de nordiske ivret for internasjonalt samarbeid og forpliktende avtaler i årene etter annen verdenskrig. Men når det kommer til det stadig mer omfattende europeiske samarbeidet, rygger vi – på den ene eller andre måten her oppe i nord. Bare Finland har holdt helt stø kurs mot Europa etter at landet kom ut av skyggen fra Sovjetunionen.

Svenske autoriteter generelt, og sosialdemokratiske politikere spesielt, er vant til at folket følger myndighetenes bud og råd. Når det kommer til stykket, stilner kritikken og folk stemmer slik autoritetene og regjeringen foreslår at de bør stemme. Det skjedde i avstemningen om selve EU-medlemskapet i 1994. Og som kjent er Sverige verdens eneste land av en viss størrelse som har klart å få folk til å gå over fra venstre- til høyrekjøring. Disiplinert og uten alvorlige problemer.

Denne gangen kan likevel den svenske eliten ha forregnet seg. På meningsmålingene har nei et stort forsprang. Inntil det aller siste har nesten bare statsminister Gõran Persson virket overbevist om det likevel skulle bli ja i avstemningen. Ja-siden sliter med å få gjennomslag for sine politiske og økonomiske argumenter, men de siste målingene viser at nei-forspranget er krympet i løpet av sommeren.

Ja-siden bruker penger på store annonsekampanjer, profesjonelt utført og innyndende i tonen. ”Så ser jag det. Hur ser du det?” spør statsminister Gõran Persson retorisk i en reklametekst der han ber folk tenke etter, for ”det handlar om dig”. Ja-siden har kommet under press fordi den svenske nasjonale næringsorganisasjonen ikke vil oppgi hvor mye penger den har spyttet inn på ja-siden. Det er grunn til å tro at den norske valgkampen vil bli en blek forestilling målt mot hva svenskene skal igjennom. Gõran Persson går fra i morgen ut i sitt livs største politiske slag. Alle deltagerne vet at resultatet ikke bare avgjør hans skjebne i svensk og europeisk politikk, og hovedaktørene vet selvsagt at kampen dreier seg om noe mer enn et valutaspørsmål. Saken er om Sverige – og vi andre her oppe – skal eller ikke skal være med på ordentlig i Europa.