Nå mener jeg at sortering etter intelligens og talent bare er en mer indirekte måte å sortere etter klasseskille på, for hvilken målestokk sorterer man etter i skolen når det gjelder intelligens og talent? Som realist og vordende matematikklærer ser jeg at det er den abstrakte matematikken, bokstavregning og ligninger med x og y m.m., som har den høyeste statusen i matematikken, og ikke regning som vi kalte da jeg gikk på folkeskole i 50-årene.

Er matematikk egnet til å framelske "ganglige og selvstendige mennesker" og hjelpe folk til å "stå andre bi" slik læreplanen ønsker? Er matte kontra regning et viktig skolefag for alle i yrkes— og hverdagsliv?

Jeg må med beklagelse innrømme overfor meg selv og andre at mitt svar er Nei. Jeg ser ikke at den store mengde elver har bruk for abstrakt matematikk, og ser på den som den moderne form for formaldannende latin. Formaldannende pedagogikk har i tidligere tider vist seg lite egnet for å fremme en helhetlig personlighet slik den kanskje er tenkt, men har heller virket mot sin hensikt, og fått folk til å føle seg som tapere, jfr. Kiellands "Lille Marius". Matematikken er vel det faget som størst grad ødelegger for skoleopplevelsen til mange.

De sosiale mekanismene barn og unge utvikler i skolegården skjer i stor grad uten faglig veiledning. Her finner mange sin sosiale plass etter "jungelens" lov med mobbing, allianser og ekskludering. Selvbildet som etableres i skolefag som for eksempel matematikk kan få stor betydning for hvordan man finner seg til rette i skolegården. Det hadde kanskje vært viktig å prioritere "friminuttfaget" framfor matematikken. Vi trenger mer sosiale vinnere enn matematikktapere.

Når Førde mener at sortering av mennesker etter intelligens er mer rettferdig enn at de sorteres etter klassetilhørighet, blir spørsmålet om hvilken intelligensdimensjon man skal måle etter. Mennesker har svært mange dimensjoner, også mange intelligensdimensjoner. Om det er mer rettferdig å sortere etter sosial og emosjonell intelligens enn etter tradisjonell formalintelligens kan diskuteres, men det er i alle fall mer bruk for den sosiale intelligensen både privat og i yrkeslivet.

Førde sier i sin artikkel at han selv som arbeidsgiver og mange arbeidsgivere med ham i høyere grad spør etter hva man kan bruke kompetanse sin til enn etter karakterer og formalkompetanse. Jeg opplever heller en tendens til en viss forakt for "ubrukelige" matematikere i næringslivet. Der spør man kanskje heller om du har vært aktiv i elevbedrifter enn om du er god i matte.

Når Kristin Clemet vil øke støtten til privatskoler, kan dette ses i sammenheng med forslag om å belønne lærere og skoler etter hvor effektive de er, og enkelte foreldregruppers ønsker om foreldrebetaling til skolene og ønske om friere valg av skole. Noe av dette kan utvilsomt være konstruktivt, avhengig av hvordan det gjøres, men i verste fall kan man se for seg tendenser der skoler, lærere, og foreldre går inn for å intensivere den intelligensdrivende og individualiserende konkurransementaliteten helt fra barna er helt små til fortrengsel fra det som i alle fall formelt sett har vært en samlende og demokratisk idè i enhetsskolen.

Skolen kan kanskje møte denne utfordringen ved å lege mer vekt på å utvikle sosiale ferdigheter. Da tror jeg skolen ville kunne utkonkurrere de individualistiske tendensene ved at den i det lange løp viser seg mer effektiv enn konkurrentene. Barna vil da kanskje kunne utvikle sin forståelse og respekt for kollektive beslutninger, for eksempel de kollektive beslutningene som må tas for å ivareta miljøet.

Barn og unge liker å lære og utfolde seg i sosiale sammenhenger, og de liker å konkurrere med utgangspunkt i en gruppetilhørighet de trives og føler seg trygge i, og der deres innsats blir anerkjent av gruppen og av dem selv. Siden enkeltpersoner har forskjellige svake og sterke sider, kan de yte forskjellige bidrag til fellesskapet i for eksempel en elevbedrift eller et gruppeprosjekt. Blir man anerkjent med utgangspunkt i sine sterke sider, kan man også styrke og utvikle sine svakere sider. Dette er i samsvar med skolens ideal om tilpasset opplæring, men da nytter det ikke å skjære alle over en endimensjonal kam ved evalueringen. Evalueringen må også bli flerdimensjonal, d.v.s. den må i hovedsak bli kvalitativ.

Både når det gjelder matematikk og disiplin er norske elever blant de dårligste i klassen. Kanskje det er positivt? Kanskje det betyr at norske elever ikke lett lar seg kue av konformitet og overstyring med kunstige formalismekrav, men viser vett til opprør? Det betyr kanskje også at det kan være vanskelig å få dem til å marsjere i takt i negativ forstand?

Hærverk, mobbing, og disiplinproblemer uttrykker opprøret på en kaotisk og ustrukturert måte. Jon Hellesnes mener elevene må "politiseres". Jeg oppfatter det bl.a. slik at elevene må utfordres til å bli bevisst på hvilke retninger og standpunkt de vil ta for sine liv som enkeltmennesker og i sosial sammenheng. Slik kan man kanskje kanalisere opprøret.

Av Asbjørn Melhuus