Det verbale repertoar som anvendes, og den faglige elendighetsbeskrivelse som enkelte har fylt sine innlegg med, bidrar til å undergrave den tillit som en helseinstitusjon er avhengig av. Jeg skal ikke ha bastante oppfatninger av hvilken ledelsesstruktur som er den mest tjenlige ved en sykehusavdeling. Men å lede avhenger blant annet av menneskelige egenskaper, for eksempel sunt skjønn. I den sammenheng synes jeg ikke at representanter for legestanden har dokumentert særlige kvalifikasjoner.

Det jeg imidlertid oppfordrer til, på vegne av sykehusets nåværende og fremtidige brukere, er at debattantene disiplinerer saklighetsnivået og slutter med skremselsskuddene. Når en tidligere overlege ved Kvinneklinikken bruker sin faglige autoritet til å slå fast at «Klinikken fremstår i dag med manglende kompetanse», da er dette, dersom det er korrekt, bare egnet til å skape frykt. Med andre ord: Legens ord er med på å bryte ned i stedet for å bygge opp. At påstanden ikke får stå uimotsagt, det er beroligende. To kapasiteter ved dagens sykehusavdeling slår fast at det faglige nivå er fullt på høyde med nasjonale og delvis internasjonale nivåer.

At det oppstår strid når det rokkes ved posisjoner innen det hierarkiske system i helseinstitusjoner, er ikke ukjent. Å anerkjenne nye styringsmodeller krever tilpasning, tålmodighet og positiv velvilje. En ledelse er politisk vedtatt og forutsetter at partene bøyer seg for de avgjørelser som fattes. Hvis ikke «må sjukehuseigarane ta i bruk reaksjonsmetoder som kan setja toskane i kvitt på plass», som Bergens Tidende så malerisk uttrykte situasjonen på lederplass 19.7.d.å.

Det jeg med forundring har erfart, er at effekten av slike faglige konflikter med sterke utfall og bitre beskyldninger, undervurderes av de involverte parter. Befolkningen — det vil i praksis si brukerne av helsetjenestene - blir forvirret og tidvis skremt under den offentlige ordkrigen. Det har vi sett gjentatte eksempler på. Når økonomiske innstramminger, ferietiltak og ressurskamper eksponeres i spaltene, øker bekymringene hos folk flest. Er situasjonen så ille som den beskrives? Får jeg hjelp når jeg trenger det? Må jeg eller mine nærmeste utskrives på grunn av mangel på hjelpemidler, redusert bemanning og generell feriestengning?

Henvendelsene til pasientpanelets medlemmer i slike situasjoner og under denne type aksjoner, understreker behovet for et edruelig saklighetsnivå når helsen ved våre sykehus diagnostiseres. Også når det polemiseres. Det er slett ikke min mening å undertrykke en realistisk fremstilling av de problemer helsestellet sliter med. Det er både en rett og en plikt å uttrykke bekymring for de konsekvenser nedprioritering og underbemanning kan føre til. Men å bruke skremselsknep i en intern ressurs- og posisjonskamp er temmelig hensynsløst mot pasienter og pårørende.

Det er nemlig slett ikke alltid hensikten helliger middelet. Særlig ikke når middelet bidrar til å svekke helsetilstanden.

Av Einar Eriksen, leder i pasient/pårørendepanelet ved Haukeland sykehus