Noen forskjell er der for den saks skyld ikke, det går i Carl I., Jens og Kristin. Her er fint lite som minner om lokalvalg. Enkelte personer på de lokale listene kjenner jeg, det er nå en gang naboer og/eller familiemedlemmer. Men ellers er alt ved det gamle, rikspolitikerne er rause med millionene. Fra Kristins side er det, dersom jeg har oppfattet det rett, snakk om milliarder til skolen.

Følgende replikkveksling fant sted sist mandag i en klasse på 28 elever (videregående skole VKI). Det er egentlig to klasser som er slått sammen til en i fagene engelsk og norsk. Men altså replikkvekslingen: «Hvorfor er vi så mange elever i engelsktimene, Per, når du ikke får tid til å ta deg ordentlig av alle elevene?» Pers ærlige og kortfattede svar var: «Penger.» Ved å slå sammen to klasser i for eksempel norsk og engelsk, sparer myndighetene en del lærerlønninger. Det trengs nok etter lønnspålegget i «Skolepakke 2». Det var den som ga lærerne 4 prosent mer lønn og 3 prosent mer arbeid, pluss en god del ekstraarbeid. Spørsmålet jeg siterte ovenfor er et godt spørsmål. Og pedagoger og skolepolitikere snakker ofte om tilpasset opplæring — som ifølge enkelte forskere er en umulighet - og individuell oppfølging av elevene. Elevene etterlyser det også, for eksempel i BT 2.9.. Eleven jeg siterte underviser jeg som nevnt i engelsk i en klasse på 28 elever. Til sammen i resten av uken har jeg ca. 130 elever til. Jeg treffer de fleste av de ca. 160 to skoletimer i uken. Etter to uker har jeg stort sett lært navnene på dem. Undervisningen går greit, der er veldig mange kjekke og motivert elever i skolen. Men individuell oppfølging av 160 personer. En større norsk bedrift. Vel?

Apropos elevtall. I vårterminen opphevet Stortinget klassedelingstallet på 30 elever. Meningen er god. Tanken er at elevkontakten (gamle dagers klassestyrer; fint skal det være) skal ha ansvar for 10-12 elever. Undervisningen - i dag skal det helst være veiledning - kan således bli mer fleksibel, noen ganger i store grupper, som regel i små.

Som sagt: en meget god tanke. Men den krever nok ombygging av en del skoler og sannsynligvis større lærertetthet. Nok et sitat, denne gang fra en kollega: «På Stortinget sitter de som ikke kan noe.» Iallfall ser de ikke alltid sammenhenger. Man kan ikke en kveld/natt oppheve klassedelingstallet og en annen kveld/natt gjøre vedtak som strammer kommuneøkonomien enda noen omdreininger. Da må kommunene spare enda mer, og svært mye undervisning foregår i store grupper. Eksempelvis er valgfag i språk med 31 elever en vits.

Jeg er neppe alene om å følge med interesse rikspolitikernes rundhåndethet med millionene. Og man vil trenge adskillige millioner for å pusse opp forfalne skolebygninger og ansette flere lærere. For enten man liker det eller ei: Læreren er, ved siden av eleven, skolens viktigste person. Men 16. september har nok rikspolitikerne glemt de fleste løftene, og vi som har vært i «gamet» en stund, får brette opp ermene, krumme ryggen og nynne på den gamle beatles-slageren «When I'm sixtyfour».

Av Per Svein Dufva,

lektor med nedrykk