Det innebærer at en elev med denne diagnosen er urolig, forstyrrer undervisningen, forstår ikke grenser for «vanlig» oppførsel, og vil ikke kunne konsentrere seg om fagene.

For foreldrene må det være en uhyre problematisk situasjon. En mor er intervjuet, og hun mener at skolen forsterker problemene. Lærerne forstår ikke hennes sønn, de er ikke oppmuntrende nok, hun etterlyser lærere med innsikt og toleranse. Hun får støtte av forskerne, de urolige elevene må få bli i klassen og møtes med forståelse. Til støtte for lærerne sender Læringssenteret ut veiledningsmateriell til skolene.

Som tidligere lektor i videregående skole — og som etter 12 år i annen virksomhet fremdeles er skolemenneske i mitt hjerte - må jeg prise meg lykkelig over at jeg ikke er i en klasse med 27 «normale» elever og én som forstyrrer hele tiden, fordi han/hun er i den ulykkelige situasjon å ha store atferdsvansker. En slik elev har min sympati, men ville jeg gjøre min plikt som lærer hvis én elev får all oppmerksomhet?

Alle elever har krav på undervisning, også den spesielle eleven. Men - de 27 andre i samme klasse har faktisk også krav på undervisning, og når det er umulig i den aktuelle situasjonen, er det de 27 «normale» som må betale prisen for den lovpriste toleransen.

Hvordan skal man undervise i matematikk og tyske verb når det hele tiden er et forstyrrende element? Lærere har sin faglige utdannelse og gjør sitt beste for å formidle kunnskap til elevene, det er derfor de er ansatt i skolen. At noen lærere med hyperaktive elever kommer til sammenbruddets rand, og til og med vipper over i sykdom, skyldes ikke mangel på toleranse og forståelse for den enkelte «vanskelige» elev.

Her må det en annen kompetanse inn. Læringssenteret mener de har løsningen i sitt veiledningsmateriell. Det er neppe tilstrekkelig med velment teori. Her må mer håndfast veiledning til. Hvorfor ikke la Læringssenteret overta undervisningen en tid, gjerne sammen med spesialister som forsker på elever med ADHD? De ville sikkert få lærere som interesserte observatører i klassen.

Det norske humanistiske idealet - å verne om den svake part, er utmerket. Er spesialundervisning/egne grupper tabuisert? I en så vanskelig undervisningssituasjon med 27 «normale» og én «spesiell», må man spørre seg hvem som lider mest under toleransens fane.

Av Elisabeth Aasen