Bildet viser en mørk, øde og dyster skog, helt uten planteliv i skogbunnen. I denne skogen er det heller ikke dyreliv i noen form, verken fugler eller annet liv. Ja selv ikke mauren synes å kunne leve her.

Artikkelen forteller at det nå søkes om å bygge en traktorvei i Våkendalen for å tynne ut skogen. Denne søknaden må omgående innvilges! Som skoleelev i begynnelsen av 50 årene var jeg selv med på skogplanting i Våkendalen. Dalen var den gang fremdeles en åpen dal med smilende grønne enger. På disse kulturminnesmerkene som engene jo var, plantet vi så industrigranskog, dvs. en skog så tett at det ikke er mulig å ferdes i den, og hvor alt liv i form av planter og dyr opphører.

Våkendalens vakre enger ble erstattet av et mareritt av en skog, som etter hvert har gjort store deler av Isdalen utilgjengelig for ferdsel.

Fortsetter granplantingen blir det kun veien opp Våkendalen som blir gangbar, resten blir en mørk, livløs og ugjennomtrengelig skog.

Ferdes man for øvrig i Isdalen, så kan man observere at granen er i ferd med å fullstendig ødelegge en rekke kulturminner. Ta turen opp fra det som het Nilsaplasset, og se hvordan granrøttene er i ferd med rasere de eldgamle terrassene og veiene. Her bør skogen i sin helhet hogges ned før disse minnene fra en svunnen tid helt ødelegges (hvor er riksantikvaren og hans folk?).

Granplantingen ble iverksatt i beste mening, med det er nå på tide å erkjenne at granplantingen på Byfjellene til dels har vært feilslått. Den en gang lyse og åpne Våkendalen med smilende enger har i stor grad blitt utilgjengelig på grunn av ugjennomtrengelig mørk granskog. Kulturminner brytes ned av skogen. Skogmester Axel Ingvaldsen burde få mandat til ikke bare å tynne skogen, deler av skogen bør i sin helhet hogges ned for å gjenskape Våkendalen som vi husker den, — åpen lys og vakker.

Bjarne Hauge