Kim Lingjærde,

siviløkonom, Sandviken

Hvis de tusenlappene vi skal ha spart til nå blir spist opp av et sammenbrudd i markedet nå, faller lederens vurdering på sin egen urimelighet.

Elektrisk kraft er en råvare. Den kjøpes og selges mangfoldige ganger før den til slutt nyttegjøres i form av noen watt i en taklampe. Aktørene i markedet har et vell av ulike finansielle instrumenter å forholde seg til, og ingen kan være i den minste tvil om at dette er et sofistikert marked med ett mål for øye: Å tjene penger. I verdipapirmarkedene kalles dette spekulasjon, et ord som bare representerer en beskrivelse av en aktivitet, men som mange oppfatter som negativt ladet.

BTs lederartikkel synes å basere seg på at det kan konstateres forskjell på strømpris mellom ulike leverandører, og at dette beviser markedets fortreffelighet. Jeg tror det er det samme som å tro på en hvitskjegget mann som dukker opp på disse tider.

Når en leverandør kaster inn håndkleet slik vi nylig har sett, er det fordi deres forventninger om prisutvikling har slått fullstendig feil. De har simpelthen bommet på sin spekulasjon, og ikke gjort en god nok risikoanalyse for sin egen finansielle situasjon. De har (forhånds)-avtalt å selge strøm til sine kunder til en gitt pris, og ikke sørget for at de selv hadde sikret seg i forhold til pris og leveranse for egen del. I det aktuelle tilfellet har kraftmeklerne etter alt å dømme veddet på at det skulle komme en god porsjon normalt høstregn, med fallende eller i verste fall stabile kraftpriser som følge, og dermed latt være å sikre de avtalte kundeleveringene i påvente av en annen pris og lavere pris når de kom så langt at strømmen skulle leveres fysisk. Motivet? Å tjene mer penger enn det de tilsynelatende kan gjøre når de står oppført med «billig» strømpris på markedsoversiktene.

Bergens Tidende synes heller ikke å ville akseptere at vi har en reell kraftkrise. Jeg tror det er ord redaktøren kan bli tvunget til å bite i seg. Vi har en kraftkrise i Norge, og den er uavhengig av om det midlertidig er lav vannstand nå. Krisen består i at vi har en fastlandsøkonomi som i stor grad bygger på rikelig tilgang til langsiktig, rimelig elektrisk kraft, mens vi i realiteten har bygget forsyningen på en sesongvariabel og volatil vannkraft, samt import ved behov. Importen skal skje fra Danmark, i form av strøm fra bl.a. kullfyrte kraftverk og i perioder der de selv har god bruk for egen produksjon, og fra Sverige som står overfor en nedtrapping av sin mest stabile kraftproduksjon, nemlig den som kommer fra kjernekraftverkene. Beslutninger om iverksettelse av kraftproduksjon som monner i den store sammenhengen (gasskraft og ytterligere utbygging av vannkraft), forskyves eller utelukkes som alternativ. Oppe i dette har vi et fritt marked der man tillater å tappe ned magasinene for noen ekstra kroners kraftsalg i form av eksport i påvente av normalt regn. Selv om kraftmarkedet er fritt, må samfunnet påta seg et ansvar for at vi har en energiforsyning som fungerer. Noen må jo le av oss?

I kjølvannet av denne vinteren og den kraftkrisen vi skal gjennom, vil det bli interessant å se hvem som står igjen på slagmarken. Noen kraftprodusenter vil for lengst ha solgt vinterproduksjonen til avtalte priser. I den grad de har vann til å produsere strøm, vil de være «tapere» fordi de ikke kan sko seg på dagens prisnivå. Skulle de samme produsentene ikke klare å levere på grunn av vannmangel, og må kjøpe i spotmarkedet for å dekke avtalte leveranser; da kan det gå riktig ille for dem. De store vinnerne i dette spillet vil være meklere av strøm som tidlig sikret seg vinterleveranser til priser som gjaldt for 3, 6 eller flere måneder siden. De selger videre til spotpris eller markedsvarierende priser til forbrukerne, og kan vel knapt tro sine egne øyne når kassen gjøres opp etter dagens arbeid. Taperne? Den jevne forbruker. Det vil være min gjetning.

Et utslag av den frie markedssituasjonen er også den tragiske miljøsituasjonen vi nå opplever i Bergen sentrum. Forbrukerne er også økonomisk tenkende vesener. Når elektrisk kraft blir ekstremt dyr, fyrer man med ved — de som kan. Eller olje. Miljøet taper når kronene telles. I dragsuget forsvinner helsen også. Det er en del av krisen.

I de gode, gamle dage fantes stat og kommune som eier og leverandør av den elektriske kraften. Den gang hadde markedet en dimensjon som virker totalt fraværende i dag: Ansvarlighet. Jeg er ikke imot et fritt, fungerende marked, men det vi opplever nå er delvis et resultat av et profittjag som vi ikke er tjent med.