Motviljen mot skatt skyldes ikke primært egoisme, men uvitenhet. Det er en utbredt oppfatning at skatt er penger staten tar fra folks inntekt. Dette er en misforståelse. Riktigere er det å si at inntekt er noe som kommer fra skatten. Da tenker jeg ikke på lønnen til alle dem som er ansatt av det offentlige. Poenget er at ingen av oss ville hatt noen inntekt hvis det ikke hadde vært for skatten.

Uten skatt hadde vi levd i det Thomas Hobbes beskrev som naturtilstanden — et samfunn uten velferdsordninger, uten rettsvesen, uten infrastruktur og definitivt uten bedriftsledere som bevilger seg selv lønnsøkning hver gang skattesatsen stiger. Uten skatt ville livet vært «short, nasty and brute». Spesielt kort ville livet vært for dem som ikke egner seg til bedre ting enn å finne smutthull i skatteloven og syte over skattetrykket.

Skatteløft

Mange beklager seg over hvor lite de tjener etter skatt i forhold til hvor mye man tjener før skatt. I stedet burde de glede seg hvor mye de tjener med skatt sammenliknet med hva de ville ha tjent uten skatt. Skatten er ikke en byrde vi må bære, den er tvert imot den sosiale institusjon som holder et sivilisert samfunn oppe.

Ordet skattetrykk er derfor misvisende. Et bedre ord hadde vært skatteløft. Og en avgift er ikke gift, men snarere et sosialt sprøytemiddel som motvirker det vi ikke liker. At noen blander dette sprøytemiddelet i alkoholen viser bare hvor farlig det er å overlate håndteringen av slikt til ukyndige. Det er derfor all grunn til å glede seg over skatter og avgifter.

Spørsmålet er hvordan vi kan skape mer skatteglede i dette landet. For å hjelpe myndighetene litt på vei har jeg noen konkrete forslag.

Skatt - noe man får igjen

Det første vi må gjøre er å fjerne restskatten - den skatten skattebetalerne misliker mest. Å få igjen på skatten er derimot noe alle setter pris på. For dem som oppfatter beskatning som en amputasjon av inntekten, er penger tilbake på skatten som å få påsydd et avrevet lem.

Myndighetene bør derfor sørge for at man betaler inn litt for mye forskuddsskatt, slik at alle får igjen penger når skatteoppgjøret kommer. Etter hvert vil vi se fram til skatteoppgjøret med en sitrende forventing - hvor mye får jeg igjen i år mon tro? Skatt vil bli noe man mottar snarere enn noe man betaler.

Skattelotteri

På tross av nordmenns påståtte motvilje mot skatter og avgifter er det mange av oss som helt frivillig betaler skatt. Det kalles tipping eller lotto, men er i virkeligheten en frivillig særskatt på mennesker som ikke behersker sannsynlighetsregning. Dette fenomen må selvsagt myndighetene utnytte.

Hvert år bør det settes av noen milliarder skattekroner til et stort skattelotteri. Skatteoppgjøret har jo allerede preg av å være et lotteri siden fradragsreglene er så kompliserte at ingen er sikre på hvor mye de skal betale. Overgangen burde derfor ikke bli så stor. Selve lotteriet kan organiseres ved at alle selvangivelsene påføres små skrapfelt som kan gi opptil en million i gevinst.

Hvor mange skattelodd man får avhenger av hvor mye man betaler i skatt, slik at folk vil ønske å betale mest mulig. Et eget toppskattlodd må selvsagt innføres. De rike vil puste lettet ut; «puh, jeg klarte akkurat toppskatten i år!».

Hvilken folkefest ville det ikke bli når tusener av skattmillionærer strømmer ut i gatene. «Skattemillionærer er ikke som andre millionærer» vil bli det nye slagordet og den store «skattejakten» blir årets happening. Kanskje kunne vi hatt skatteoppgjøret på 17. mai - feire grunnloven og skatteloven på samme tid?

En fadderordning

Bistandsorganisasjoner har med hell benyttet en fadderordning for å skape litt giverglede hos folk. Hver bidragsyter blir tildelt et bestemt hjelpetrengende barn som de vet at pengene deres går til. De får gjerne et bilde av barnet. Etter hvert som barnet vokser får de nye bilder slik at de kan se at barnet stadig blir sunnere og friskere.

En liknende ordning burde innføres av skatteetaten for å skape mer skatteglede. Alle kunne få et bilde av det pengene deres går til. Hver byråkrat burde for eksempel fotograferes på sitt kontor slik at de som finansierer lønnen deres kan ha et bilde hengende på kjøleskapdøren eller over peisen. De fleste betaler ikke nok skatt til å finansiere en hel byråkrat. De må nøye seg med bilde av en hånd eller en fot. Likevel kan de få regelmessige rapporter om hvordan det går med deres byråkrat, hvordan hun trives i jobben sin og hvilke planer hun har for fremtiden.

Andre skattebetalere vil kunne glede seg over pittoreske bilder av en bro eller en veistump, følge med på den spennende utviklingen til sin egen bonde eller sosialklient, eller more seg over festlige reisebrev fra studieturen til en stortingskomité.

Forhåpentligvis vil disse tiltakene bidra til at folk forstår at når skatten er borte er det ingen grunn til å danse på bordet. For den du elsker den beskatter du og det er først når du blir skattet at du blir verdsatt.

Tegning: Marvin Halleraker