Journalistene skriver ikke bare om politiske skandaler, iblant lager de dem også. Medienes interesse for politiske skandaler er da også stor og økende. Blant forskerne har temaet derimot vakt liten interesse, noe som er synd ettersom skandaler berører sentrale spørsmål blant annet i forhold til makt og politisk atferd. Her kan forskerne lære av mediene.

Genier og duster

I Norge, som i andre land, er politisk markedsføring blitt stadig viktigere. Oppmerksomheten skifter fra innhold til innpakning, ideologi viker plass for image, personene blir viktigere enn sakene, og de korte og saftige slagordene fordriver de lange og dype analysene. Politikk er blitt god underholdning.

I en slik atmosfære blir det normale uinteressant. Politikerne fremstilles enten som genier, eller som duster. Gro Harlem Brundtland var blant dem som etter hvert fikk fast plass i den første gruppen, mens Thorbjørn Jagland raskt havnet i den andre. Å bygge opp, for så å rive ned, fremstår nå som pressens yndlingsaktivitet. Dette er noe ikke minst Terje Rød-Larsen fikk erfare da han etter avsløringer om økonomiske mislighold gikk fra å være «politisk stjerne» og «superminister» den ene dagen, til å bli «Rot-Larsen» og «Jaglands husbukk» den neste.

Konkurranse om skandalene

Politiske skandaler er langt fra noe nytt fenomen — historiebøkene er fulle av umoralske handlinger begått av umoralske ledere. Men om den politiske journalistikken benyttes som målestokk, fremstår summen av lastene ikke som konstant, men som konstant stigende . En forklaring på denne utviklingen kan ligge i den nye mediestrukturen. Mediene er blitt mindre politisk avhengige og konkurransen mellom dem har hardnet til. Nyhetene flyter raskere mellom mediene. Når noen først har fått teften av noe som kan bli en skandale, utvikler konkurrentene saken videre slik at det virkelig blir det. En gnist er alt som skal til før bålet blusser opp.

I tillegg synes det å være stadig mer avgjørende at nyhetene virkelig er nye. Den undersøkende journalistikken har da også fått et oppsving. Dermed er det ikke bare skandalene som dukker opp i mediene, men like mye mediene som dukker ned i skandalene.

Skandaler og makt

Politiske skandaler påvirker politisk anseelse og er dermed et spørsmål om makt. Det å etablere støtte blant velgere og partifeller er en tidkrevende prosess som en skandale kan bryte ned på et blunk. Politikere som involveres i skandaler stilles dermed overfor viktige taktiske overveielser. Én strategi, som Erik Solheim trekker frem i sin selvbiografi, er å lekke nyheten til mer ubetydelige presseorgan for at de store og mer innflytelsesrike medieaktørene skal føle at nyheten er «brukt opp». Flokkmentaliteten i pressen taler nok likevel mot en slik fremgangsmåte.

En annen mulighet er friskt å avvise enhver anklage i håp om at saken dør ut før den i det hele tatt begynner. Mediene er i stadig bevegelse, og man kan jo ta sjansen på at de haster videre til neste sak. En slik strategi er likevel risikabel. Det å benekte eller dekke over beskyldninger betraktes nemlig ofte som verre enn beskyldningene selv. Mange av de mest omtalte skandalene har nettopp vært kjennetegnet ved at oppmerksomheten skifter fra handlingen til forsøkene på å skjule handlingen.

Monica-Lewinsky saken er et eksempel. Det var først da Clinton så dypt inn i fjernsynskameraet og proklamerte at «I did not have sexual relations with that woman» at skandalen virkelig tok av. Omtrent tre år etter valgte Terje Søviknes samme taktikk med samme resultat. Også han gikk ut i mediene og tok et oppgjør med rykteflommen. Han sto etter sigende «med rak rygg» og hadde ikke «dårlig samvittighet overfor noen». Ikke lenge etter måtte han innrømme å ha litt dårlig samvittighet likevel - og dermed var det gjort. For dem som er opptatt av valgatferd (og moralisme) kan det være interessant å legge merke til at mens Clintons popularitet forble nærmest upåvirket av Lewinsky-saken, førte tumultene rundt Søviknes til et kraftig fall i oppslutningen om Fremskrittspartiet. Et halvt år etter skandalen hadde partiets oppslutning sunket med nesten 10 prosentpoeng.

Uansett, og i etterpåklokskapens lys, hadde det nok vært mer fornuftig av både Clinton og Søviknes å komme mediene i forkjøpet ved straks å innrømme overtrampene. Den britiske politikeren Paddy Ashdown valgte en slik strategi med suksess. Da han fikk høre at forholdet til sekretæren ville bli avslørt, innkalte han umiddelbart til pressekonferanse og bekjente sine synder. Om enn pinlig og ydmykende på kort sikt, satte den hurtige manøveren en effektiv stopper for noe som kunne ha blitt en langdryg og ødeleggende prosess.

Skandalene kupper oppmerksomheten

Selv om politisk skandaler gjerne er uttrykk for personlige tragedier, har de også sine positive sider. Politisk maktutøvelse har et hemmelig og eksklusivt preg som skandalene kan kaste lys over. Skandaler er det bare diktatorene som kan neglisjere. Det å fastslå at politikere er som folk flest kan for så vidt også være en nyttig påminnelse. På den annen side vil stadige skandaler bidra til å forsterke politikerforakten. Velgerne kan begynne å verdsette moralistiske politikere fremfor dyktige politikere. Skandalene kan også virke konserverende ved at selv de minste avvik straffes i form av offentlige gapestokk-prosesser. Den offentlige debatten kan i tillegg bli mer overflatisk. Politiske skandaler leder oppmerksomheten bort fra mer fundamentale problemer i samfunnet som fattigdom, arbeidsledighet og miljøforurensning. Slik sett grenser interessen for politiske skandaler til det skandaløse.

TOR MIDTBØ