Det er en sak for seg, som jeg ikke kan uttale meg om. Det andre spørsmålet gjelder holdninger til personer som i kortere eller lengre perioder trenger opphold i psykiatrisk sykehus. Det vet jeg noe om.

Jeg trodde vi var kommet lenger her i landet enn det språkbruken i reportasjen vitner om. Men fordommer er visst et uutryddelig ugras

Hvem som helst av oss — også hvem som helst av beboerne i ytrebygda - kan få bruk for å nytte av opphold i psykiatrisk sykehus, Det er like stor variasjon i psykiske sykdommer som i somatiske: akutte, kroniske, påførte, arvelig betingete osv.

Har noen hørt om angst? Angst som er så sterk at den engstelige personen ikke tør å gå ut, blir menneskesky, nekter noen å komme inn. Depresjoner kan bli så alvorlige at innleggelse er nødvendig. Schizofrene - som lenge ble sett på som uhelbredelige - kan i dag ved hjelp a moderne medisiner leve tilnærmet normalt. Men først må diagnosen stilles. Mange kan gå friske tilbake til arbeid og familie, mens andre går inn og ut av sykehus. Atter andre må gå på livslang medisinering.

Har noen av dere hørt om senil demente eller Alzheimer-syke? Kanskje skal det nye sykehuset ha en avdeling for slike? Kan det bli de som «som vandrer rundt i nabolaget» og forstyrrer det idylliske samfunnet i Ytrebygda?

Hvorfor engasjerer jeg meg så sterkt i denne saken? Det er fordi jeg har en bror. Han er nå 64 år, og min søster og jeg har fulgt med i hva som har skjedd med ham gjennom livet. For noen år siden var innleggelse i psykiatrisk sykehus ikke til å unngå. Etter tre måneder ble han utskrevet uten medisiner, men på grunn av elendig oppfølging - blant annet ble ettervernhjemmet nedlagt - bærer han i dag preg av lang medisinering for angst og menneskefrykt. Det sanneste som er sagt i reportasjen fra 19, november, er at «helsevesenet i lengre tid har sviktet de psykisk syke».

Jeg har selv opplevd usikkerheten når jeg møter personer som ikke passer inn i vår A-4 tilværelse. Men det er da så mye opplysning i vår tid. Når et familiemedlem viser tegn på sviktende psykisk helse, melder den samme uroen seg som når fysisk helse svikter. I tillegg må det kjempes en kamp på to plan, minst: kampen mot sykdommen og kampen for å bli godtatt i omgivelsene - tåle skrå blikk og tisking i krokene.

For noen kvelder siden satt vi og hørte om en 13 år gammel skolejente som var blitt mobbet av en gjeng jevnaldrende. Det var ikke én som torde å bryte ut av gjengen for å hjelpe.

Var det ikke en av de voksne beboerne - samlet til møte i Ytrebygda - som våget å stille spørsmål om hvilken grad det var riktig å mobbe personer med sår på sjel og sinn med ordbruken sin?

Sitat fra reportasjen: «Dette er skammelig mot de familiene som bor her». Dette utsagnet er skammelig mot syke mennesker og deres pårørende.

ELDBJØRG VASSENDEN, PÅRØRENDE