Et slikt inntrykk kunne man få etter forrige ukes medieoppslag. Det var virkningsfullt for torghandlerne å true med nedlegging av byens stolthet.

Og media fulgte opp med samme type vinkling. Tidligere turistsjef Ola Hiis Bergh var på banen i et radiointervju der han fokuserte på Fisketorget som byens sjel, og at det var grenser for hvor mye greie «statsforvaltningen» hadde på stell av sjødyr i forhold til torghandlerne selv.

Men var virkelig nedlegging hovedsaken? Absolutt ikke. Dyrevernnemnda har i flere år fått meldinger fra publikum om misnøye med deler av Fisketorgets drift. Inspeksjoner og tre års saksprosess i dialog med torget resulterte i vedtak. Da de ble satt ut i livet, fulgte en diskusjon som kan sammenfattes slik: 1) Kravet om en øvre tetthetsgrense for fisk i kummene ble av torghandlere feilaktig oppfattet som så strengt at de truet med nedleggelse. Det viste seg at man ikke hadde lest vedtaket nøye nok, og problemet eksisterte egentlig ikke. 2) Krav om å fjerne syk fisk fra kummene m.m. ble drøftet.

Her er det nå full enighet om at slurv ikke skal forekomme. 3) Kravet om å formalisere fremvisningen av krabbe og hummer falt noen av torghandlerne tungt for brystet av prinsipielle årsaker. Dette problemet er p.t. ikke løst, men burde være lett å løse. Uansett kan ikke dette momentet brukes som argument for at «urimelige krav fra det offentlige tvinger frem nedleggelse». Konklusjon: Trusler og overskrifter om avvikling var og er svært irrelevante.

Hva er så bakgrunnen for offentlig dyrevern på sjødyr? La oss se nærmere på to problemstillinger:

  1. Statens dyrehelsetilsyn sentralt ber om innskjerping av forvaltningspraksis for den paragraf i dyrevernloven der det står at fremvisning av levende krepsdyr skal godkjennes. Signalet kom på bakgrunn av rapporter fra flere kanter av landet om uheldige episoder: Levende krabbe eller hummer blir stående i solsteiken i kasser (uten fuktighet eller avkjøling), klanderverdige transporter, dyrene holdes liv i for lenge osv. Det har til og med versert rykter om at enkelte krabbefiskere river de salgbare klørne av levende krabber og hiver resten ut i sjøen igjen. Tiden var moden for myndighetene til å kikke selgere nærmere etter i kortene og kreve en formalisering av driften. Andre steder i landet har ulike aktører (butikker med kummer, restauranter med akvarier osv.) hilst offentlig engasjement på dette området velkommen. De er lei av å være skyteskive for det de kaller usaklige publikumsreaksjoner. De ønsker at forvaltningen skal inspisere, kontrollere og vurdere virksomheten deres og si om den holder mål eller ikke i forhold til dyrevernloven. Så får de heller ta en korreks og forbedre seg. I gitte situasjoner kan det komme vel med å kunne vise til at driften i tråd med offentlige krav.
  1. Hvorfor var det viktig at nemnda i Bergen tok negative reaksjoner fra publikum alvorlig, inspiserte og gjorde vedtak om Fisketorgets fiskehold? Et viktig poeng er fiskens egenverdi som smertefølende dyreart.

Men Fisketorget vil også av forbrukerhensyn være tjent med at det ser bra ut på et slikt utstillingsvindu overfor publikum fra inn— og utland. God dyrevelferd er viktig for at Fisketorget skal bestå som byens stolthet og sjel - også i fremtiden.

Generelt har vestlige matvaner de siste 100 år beveget seg fra en orientering mot kvantitet (nok mat) via sunnhet og i retning av opplevelse. Vi har en økende tendens til å vurdere totalopplevelsen ved en matvare, på samme måte som barn liker bedre å spise fisk hvis de får fiske og tilberede den selv. Det er mer fokus, spesielt blant en del utenlandske forbrukere, på den delen av matvarens kvalitet som angår etikken: Hvordan ble dyret behandlet i levende live, før det havnet på middagsbordet? Det er ikke lenger bare den mikrobiologiske og smaksmessige kvaliteten som teller. Den gode matopplevelse innbefatter også en visshet om at dyret har hatt det godt. «Eksportutvalget For Fisk» er fiskerinæringens markedsføringsorgan og har en beredskap for å overvåke trendene i andre land. De prøver å gå videre i analysen og har for eksempel funnet ut at tyske og amerikanske forbrukere er blant de mest følsomme overfor dårlig fiskevelferd. Så hvis hensikten er å fremheve norsk sjømat på eksportmarkedet, bør det se bra ut for dyrevelferden på et så til de grader offentlig og opplevelsesorientert sted som Fisketorget.

Vi slutter oss fullt til Hiis Berghs utsagn om at Fisketorget er viktig for Bergen. Nettopp derfor bør ikke torget fredes for kritikk og offentlige krav. Så lenge en del av salgsproduktet er matens etiske kvalitet, er det spesielt viktig å overvåke tilstanden på dette området. Det kan fort vise seg svært kortsiktig å ignorere etisk bevisste forbrukere, bagatellisere problemer og latterliggjøre kritisk vurdering fra dyrevern-myndighetene.

Geir Jakobsen, distriktsveterinær og Bjørn Borlaug, leder for Dyrevernnemnda i Bergen