• Om 5 år er BKK en del av et gigantisk europeisk energikonsern, med hovedkontor i München. Det nye BKK-bygget på Kokstad er solgt til Thon ASA, og det er under ombygging til kjøpesenter. Dagens BKK-leder, Atle Neteland, har flyttet til Stockholm, der han er blitt øverste leder for konsernets Division Nord, med ansvar for Norden.
  • De av dagens BKK-ansatte som om fem år fortsatt jobber i Bergen, er da plassert i et hjørne av det som i dag er kjent som Telenor-bygget på Kokstad.
  • Det er i 2006 stor misnøye i Hordaland etter flere tilfeller av overraskende strømutkoblinger, fordi for mye av fylkets strømproduksjon eksporteres, og fordi strømnettet ikke er blitt godt nok ivaretatt.

Et skrekkscenario? Ja, men ganske realistisk. BKK er i rask utvikling mot nettopp en slik situasjon. En så drastisk påstand må begrunnes. Det skal jeg gjøre.

BKKs eierkommuner har allerede solgt 26 prosent av BKK til Statkraft, og de har inngått avtaler som sikrer Statkraft stor grad av kontroll over BKK. Alle eierkommunene er på knærne økonomisk, takket være stortingsflertallets kvelertak på kommuneøkonomien. De fleste av disse kommunene, med Frp-styrte Os i spissen, er mer eller mindre desperate etter å få solgt det meste av BKK-aksjene sine. BKK er blant de største norske vannkraftprodusentene, og selskapets verdi er i størrelsesorden ti milliarder kroner. Med Statkrafts sterke kontroll over BKK, er Statkraft den eneste realistiske kjøperen. Det er all grunn til å tro at Statkraft vil være majoritetseier innen utgangen av 2002. En viktig grunn til det er at kvelertaket på kommuneøkonomien bare blir verre og verre, helt uavhengig av om regjeringen kommer fra Ap, sentrum eller Høyre.

Statkraft står for tur til å bli privatisert etter at privatiseringen av Statoil er gjennomført. I første omgang er det snakk om «delprivatisering». Med den farten som Ap tar til seg Frp-politikk, er det nesten sikkert at Ap, sentrum og Høyre/Frp vil være enige om å selge Statkraft til private i god tid før 2006. Partiene vil ha ulike begrunnelser for det: Ap kommer til å begrunne det med at det er nødvendig å få inn andre europeiske energiselskaper på eiersiden for å sikre Statkrafts utviklingsmuligheter – som et nødvendig ledd i strategisk alliansebygging. Høyre og Frp vil rett og slett være for privatisering. Kanskje vil konstellasjonen på Stortinget være slik at Aps stemmer ikke trengs for å få flertall for salget. Da vil Ap sannsynligvis gå imot salg. Sp vil argumentere mot salg, men kanskje stemme for delvis eller fullstendig salg.

Uansett hvilke private kapitalinteresser som i første omgang kjøper Statkraft-aksjene, vil de kontinentale energigigantene stå i kø for å få tak i de enorme profittmulighetene som ligger i den norske vannkraften. Det vil raskt dukke opp fete bud fra kontinentale interessenter på disse aksjene.

I løpet av få år vil Statkraft enten være datterselskap av en slik energigigant — eller det vil være helt slukt opp og fusjonert inn i gigantselskapet.

Å tro at Europas energigiganter vil være særlig opptatt av sikker kraftforsyning til Hordalands-kommunene, er toppen av naivitet. I den økonomisk og teknologisk mest avanserte markedsstyrte stat i verden, California, er det nå energikrise og strømutkoblinger med store skadevirkninger. Selvsagt kan det samme skje der langt oppe i Europas utkant Hordaland, når det er mangel på elektrisk kraft til mer kjøpekraftige markeder på Kontinentet. Og hvilket kontinentalt gigantselskap gidder å bry seg om strømforsyningen til f.eks. Fedje?

Det er viktig at folk i Hordaland ser disse farene tidsnok til å hindre dem. Utviklingen går raskt. For fem år siden eksisterte ennå Bergen Lysverker som en kommunal bedrift. I dag er BKK et energikonsern som retter oppmerksomheten oppover og utover for å bli en ledende nordisk energileverandør. Det er tydeligvis for smått å konsentrere seg om Hordalands kraftressurser og hordalendingenes behov for sikker strømtilførsel.

De som mener at BKK-aksjene snart bør selges, er selvsagt også opptatt av å maksimere BKKs verdi som selskap. De støtter BKK-ledelsens ambisjoner og er med på å presse BKK i den retningen jeg har skissert.

Kommunepolitikerne i Hordaland er i godt selskap når de blir stadig mer opptatt av hva de kan få ut av et salg av BKK-aksjene. I de fleste norske kommunene selges nå ulike former for arvesølv unna for at kommunene skal få råd til å løse sine primære oppgaver. Men for å forhindre større kommunal aktivitet enn sentralmyndighetene anser ønskelig, vil staten svare med å gjøre overføringene desto mindre. Staten vil ikke godta stor vekst i kommunal aktivitet bare fordi den finansieres med salg av kraftverk og busselskaper.

Spørsmålet om BKKs fremtid dreier seg likevel om mer enn å sikre eierkommunene en engangstilførsel av noen milliarder kroner - en kapitaltilførsel som staten med stor sikkerhet vil motvirke effekten av. Spørsmålet dreier seg om hvorvidt de enorme og svært verdifulle vannkraftressursene i Hordaland skal kunne brukes til å sikre næringsvirksomhet og levekår for innbyggerne her. Og det dreier seg om å sikre infrastrukturen i fylket: Hvis strømforsyningen blir usikker, er det selve fundamentet for samfunnets funksjonsevne som står i fare.

BKK trenger høye strømpriser for å få økonomiske muskler til sine internasjonale ambisjoner. Å kjempe mot at BKK tar høye priser og å bremse BKKs kapitalakkumulasjon er viktige tiltak for å forhindre at skrekkscenariet skal bli virkelighet.

Det er viktig at mange nå engasjerer seg i BKKs fremtidige skjebne. Det overordnede målet for BKK må være å sikre en samfunnsmessig klok utnyttelse av våre enorme vannkraftressurser, og å sikre strømforsyningen til oss som bor her i eierkommunene. I dag trues dette målet av BKKs ekspansive ambisjoner og av eierkommunenes planer om aksjesalg. Nå gjelder det å forhindre at kontrollen med milliardverdiene i Hordalands vannkraftressurser forsvinner oppover og utover - til München eller en annen kontinental storby.