Gjelsvik overgår til og med Otto Jespersens mobbende ordgyteri, og Hanssons analyse av det pågående narrespillet på underholdningsfronten er uvanlig skarp.

Da Jespersens Bondevik-monolog i Torsdagsklubben 24. oktober slo ned som en sårende klasebombe i de fleste miljø, skyldes det ifølge Hansson at Jespersen ikke har beregnet sitt publikum. Han har antakelig tatt det for gitt at folk flest ville forstå at han i virkeligheten ikke mente det han sa.

Når så Jespersen får smake sin egen medisin i form av trusselbrev, narres også han til å ta det verbale innhold på alvor, selv om avsenderen høyst sannsynlig ikke mener det alvorlig. Hansson hevder at Jespersen spiller sin narrerolle så «godt» at «hans narrestreker forveksles med en kritikk fra virkeligheten». Men drives det satiriske narrespillet så langt, glir satiren over i mobbing, dersom den ikke serveres med et godhjertet humoristisk skulderklapp.

I Jespersens monolog finnes ikke spor av dette formildende element, og de sarkastiske ordene blir stående nakne i all sin grellhet. Da hjelper det lite at mobbeofferet forstår at det ikke er bokstavelig ment. Dette har selvfølgelig også statsministeren forstått, men som Thorbjørn Jagland sier i et BT-intervju 2. november var det likevel «nødvendig å si fra» for han hevder videre: «Vi er i ferd med å få en kultur som driver i retning av ondsinnethet. Vi er blitt mer brutale mot hverandre. Da er det virkelig fare på ferde».

Mobbing på arbeidsplassen og i skolen florerer mer enn noensinne, og vi bærer alle et ansvar for denne negative utviklingen. Underholdningsindustrien går foran som et dårlig eksempel og farlig forbilde når den leker seg ansvarsløst med et helt register av mobbevokabular.

Heldigvis har vi en regjeringssjef som ikke er så uansvarlig; slik får vi en debatt som forhåpentligvis vil mane til mindre mobbing og mer medmenneskelighet.

AKSEL SÆTHRE, BERGEN