Den kalde krigen var over og den tidligere hovedfienden Sovjetunionen var borte. Hvor gikk verden videre? Hvilke nye trusler stod USA overfor på terskelen til det 21. århundret, og hvordan kunne den eneste gjenværende supermakten best forsvare sin interesser?

Spørsmålene var tema for en serie utredninger i 1990-årene. De ble drevet frem av det amerikanske luftforsvaret, spydspissen for USAs globale makt, og munnet ut i «Air Force 2025», en over 3000 sider lang studie som beskrev internasjonale endringer av angivelig episk karakter.

Fokuset skiftet fra den gamle supermaktskonfrontasjonen til regionale konflikter og uberegnelige «bandittstater» som kunne skaffe seg masseødeleggelsesvåpen, i første rekke Nord-Korea, Iran og Irak. Stilt overfor de nye truslene måtte USA kunne slå til overalt på kloden, på kort varsel og med overveldende makt, og fremtidens kriger ville ikke bare foregå på bakken. USA måtte også være forberedt på å utkjempe en romkrig for å forsvare sine satellitter som blir stadig viktigere i militære operasjoner.

Doktrine for dominans

Harlan Ullman, en veteran fra Vietnamkrigen som ble strategisk tenker, utarbeidet en ny doktrine for hvordan USA hurtig kunne oppnå dominans i en konflikt. I 1996 utga han boken «Shock and Awe Achieving Rapid Domination» sammen med tidligere viseforsvarsminister James Wade. Der forklarte de at USA trengte en bedre utrustet, mer fleksibel og mobil hær til globale oppdrag.

Uttrykket «shock and awe» — sjokk og ærefrykt - fenget, og ble stående som populærbetegnelse på doktrinen. Opphavsmennene arbeidet iherdig for å få den militære og politiske ledelsen interessert. En av de første som ble overbevist om at de hadde noe å fare med var forsvarsminister Donald Rumsfeld.

Som i Hiroshima

Hovedtanken bak «sjokk og ærefrykt»-doktrinen er å iverksette et massivt forkjøpsangrep fra luften for å paralysere fienden fullstendig forut for en bakkeinvasjon. Harlan Ullman har i intervjuer sammenlignet effekten med bombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945. Den totale virkning som der ble oppnådd med atombomber, kan ifølge skrivebordskrigerne oppnås med moderne, høyteknologiske våpen uten kjernefysisk ladning. Dermed kan en krig kan være over i løpet av minutter. Ikke dager, uker - eller måneder.

Våpenarsenalet er en formidabel kolleksjon. Mens vi hører om Tomahawk krysserraketter og presisjonsstyrte bomber, har Pentagon utviklet nye våpen som er klare til utprøving, deriblant en såkalt termobarisk bombe som frigir eksplosive gasser, og kombinerer varme og trykk. Bomben er beregnet på dypt begravde mål og suger luften ut av lungene på alle som befinner seg på eksplosjonsstedet.

I tillegg er det utviklet en elektromagnetisk bombe som kan slå ut all elektronikk på bakken og lamme fiendens kommando- og kontrollsystemer uten at noen blir drept, eller at bygninger ødelegges. USA har også et nytt mikrobølgevåpen for bruk på slagmarken og i en bykrig. Våpenet paralyserer mennesker med høyenergisk stråling uten å drepe dem, og kan kontrollere folkemengder.

Klart for atomvåpen

I «sjokk og ærefrykt»-doktrinens verden er atomvåpen først og fremst redskaper for avskrekking. Men de er ikke helt uaktuelle for militær bruk. I en artikkel i Los Angeles Times 26. januar i år, avslørte den tidligere etterretningsoffiseren William Arkin, at Pentagon hadde klargjort et dokument med tanke på bruk av taktiske atomvåpen i Irak-krigen. De skulle særlig brukes mot forsterkete underjordiske anlegg som vanlige sprengladninger ikke greier å ta.

I følge Arkin sendte Donald Rumsfeld i desember i fjor et memorandum til sjefen for USAs strategiske styrker, og bad ham inkludere kjernefysiske stridshoder i sin planlegging for Irak-krigen. Bush godkjente forslaget i begynnelsen av januar i år, og den videre planleggingen for eventuell aktivisering av den kjernefysiske opsjonen utføres av den strategiske kommandoen (Stratcom) i nært samarbeid med visepresident Dick Cheney.

Satt på prøve

«Sjokk og ærefrykt»-doktrinen er satt på sin første virkelige prøve i krigen mot Irak. Bush begynte å bruke uttrykket «shock and awe» i taler der han advarte Iraks ledere om følgene hvis de ikke gikk med på avvæpning. Dermed var doktrinen offisielt satt ut i livet, uten at det var nærmere klarlagt om Irak-konflikten hadde de rette forutsetningene. «Jeg håper den (doktrinen) virker,» var alt opphavsmannen Harlan Ullman ville si i et intervju før krigen startet.

Sjokket uteble og ærefrykten er det så som så med, nå snart to uker etter at krigen startet. Koalisjonsstyrkene lot seg friste til å angripe en bygning i Bagdad der etterretningskilder mente at Saddam Hussein og hans nærmeste krets oppholdt seg. Angrepet var ingen suksess og ødela overraskelsesmomentet, et av de viktigste elementene i den nye strategien.

Etter hvert begynner det også å bli klart at andre grunnleggende forutsetninger svikter. Luftstyrkens slagkraft har ikke vært så massiv som ventet, og regimet i Bagdad er ikke paralysert. Det yter tvert imot dels overraskende motstand, og Pentagon erkjenner nå at behovet for bakkestyrker er undervurdert. De dobles i disse dager med 100.000 nye soldater.

Nytt Vietnam ?

Parallellen til Vietnamkrigen er nærliggende. Felttoget mot Bagdad skulle vise verden at den amerikanske krigsmaskinen er uimotståelig. Nå kan det bli en langvarig fremrykning der ydmykelsen av en supermakt spøker bak hver sanddyne.

Seieren er ikke gitt, selv om den er sannsynlig, og prisen kan uansett bli så høy at USA i denne krigen spiller hasard med sin ambisjon om global dominans.