Av Lorentz Reitan,

adm.dir., Bergen Filharmoniske Orkester

Ordene er hans egne. Jeg tillot meg å sette et spørsmålstegn ved Larsens holdning om at dette verket ikke skulle vært oppført, men returnert til komponisten med beskjed om bearbeidelse. Vår prinsipielle holdning er stadig at det er komponisten som er opphavsmannen, ikke institusjonen som har bestilt verket. I dette tilfelle kom Kenneth Sivertsen til oss med en forespørsel om vi ville oppføre et requiem han var i ferd med å komponere. BFOs programkomité syntes dette var en interessant idé, og etter hvert resulterte det i en bestilling på verket, med noe støtte bl.a. fra Norsk Kulturråd. Resultatet var å høre like før påske. Ved uroppførelsen av et slikt verk er det verket selv og komponistens bidrag som etter vårt syn skal bedømmes.

Ved bestillingsverker tar vi en kalkulert risiko, i motsetning til den normale situasjonen hvor vi fritt kan velger verker eller utøvere til våre konserter. Av respekt for opphavsmannen er det utidig å blande seg inn i verkets innhold. Her snakker vi i ytterste fall om kunstnerisk frihet kontra sensur. Det har vi sett altfor mange eksempler på i kunstens historie. Dersom Peter Larsen oppfatter dette som et angrep om at han skulle være «autoritær kulturstalinist» så er hans bilde meget interessant. Men ham om det.

Noe annet er det dersom komponisten går utenom de praktiske rammene som er avtalt. Da kan, og i noen tilfeller må, den bestillende institusjon gripe inn. Men vi konstaterte at Kenneth Sivertsen og hans noteskriver/medarrangør leverte stoffet som avtalt, i lytefri stand, innenfor de rammer som var satt opp. Det har ikke alltid vært tilfelle med bestillingsverker, og fra de siste årene har vi dessverre måttet utsette uroppførelser flere gangen, av ulike praktiske årsaker. Utøverne ble valgt i samråd med Kenneth Sivertsen.

Peter Larsen likte ikke Requiem. Det hele var «uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens snekkerbod». Så var det nærmest over og ut med hele verket. I sitt svar unnskylder han seg med knapp spalteplass og behovet for romsligere deadline. Men hans kolleger i både Dagbladet, VG og Haugesunds Avis fant å kunne levere sine anmeldelser på knapp tid til trykking dagen etter. Larsens anmeldelse kom en dag senere. Hadde han ønsket det ville det sikkert vært rom for en begrunnelse også i Larsens anmeldelse, og det er det som er min hovedinnvending.

Skal man først slakte et verk så må vi lesere fordre at det i anstendighetens navn gis en skikkelig begrunnelse. Det holder ikke med overfladisk synsing. Det er for lettvint når man skal bedømme årelange prestasjoner til en komponist, og solid innsats fra nærmere 150 utøvere. Når han i sitt svar antyder noen svake håndverksmessige sider, så konstaterer vi at for eksempel VGs anmelder mener det stikk motsatte av Larsen. Astrid Kvalbein påpeker at «Sivertsen imponerer med lekker instrumentering og sin spesielle sans for gode melodier. Den klassiske tradisjonens beste grep kommer dessuten som perler på en snor». Hun gir verket terningkast fire, mens Terje Mosnes i Dagbladet gir det en femmer og kaller det en kunstnerisk triumf. Premiss for disse kritikere var et verk i krysningspunktet mellom «klassisk» og jazz/pop.

Det er en kritikers privilegium å mene noe annet enn det publikum måtte oppfatte. Peter Larsen ønsker ikke å ta hensyn til publikums mening. Greit. Men det er litt av et tankekors at det sjelden har vært så stille under en fremførelse i Harmonien som nettopp under Sivertsens Requiem, og jeg kan ikke erindre at selv det spontane og begeistrede bergenspublikummet nærmest har hoppet opp fra stolene for å gi stående applaus i bortimot ti minutter. Hvorfor ikke skrive det i kritikken, sammen med andre fakta, for eksempel hvem som var sangsolister? En anmeldelse skal vel også inneholde en beskrivelse av de faktiske forhold?

Du får unnskylde at jeg nevner dette, Peter Larsen, men jeg har til gode å oppleve en lignende reaksjon etter en konsert og etter en kritikk som din. Det kom henvendelser i hopetall med ønske om flere framførelser av Requiem, samt lignende verker som oppfølgere til Sivertsens komposisjon, dessuten brev hjem og telefoner fra opprørte tilhørere som følte seg emosjonelt trakket på etter din kritikk. BT har trykket flere innlegg med lignende synspunkter.

Noe å tenke på, Larsen? Jeg synes faktisk det. Det ga perspektiv på både ord og toners kraft.