GARD STEIROFRODE BJERKESTRANDDet er midt på lyse mandag formiddag, og Bergen går sin vante gang. På Torgallmenningen kakler fjortiskoret. To eldre fruer vurderer om de for sikkerhets skyld skal slå opp sine mørkeblå paraplyer.Noen meter bortenfor, bak en låst dør, i et kaldt og skittent handikaptoalett, sitter Lene fra Landås. Blikket er sløvt, armen blå og sprøyten tom. Hun har nettopp skutt inn en grumsete blanding av amfetamin og heroin.God knall, i alle fall når man har spist en neve Rohypnol tidligere på dagen. EGENTLIG SKULLE LENE ligget under en hvit, offentlig finansiert dyne. Hun trodde hun fikk plass ved Akutten i dag. Planen var å holde seg fast i madrassen til kvalmen og skjelvetoktene lot henne være i fred, kvitte seg med all abstinens for godt.Men i går ringte de og fortalte at det likevel ikke var plass. Lene må være tålmodig, vente til torsdag, bite tennene sammen når suget slår spiker i skallen.Lene ga blaffen i alle gode råd. Etter telefonsamtalen puttet hun i seg nok beroligende tabletter til å sove tungt i en uke. Men Lene er fortsatt på beina. Hun har store planer for de tre neste døgnene. I påvente av sitt nye rusfrie liv skal hun ta et heidundrende farvel med det gamle, dope seg så det gir gjenklang langt inn i sjelen. Lene skal "flippe ut" som hun sier, og hun er allerede godt i gang.Mandag formiddag vandrer hun hvileløst rundt i sin våte dongeribukse. Kinnene er brune av støv og skitt, under øynene vokser posene seg store og blå. To brune håndbaker tørker stadig bort spytt og skitt som samler seg i munnviken. Det er ikke enkelt å holde kontroll på kroppsvæskene når giften bobler i hjernen. HJEMME I DE TUSEN hjem forteller far at det har vært nok en strålende dag på jobben. Potetene står på komfyren, og snart skal familien samles rundt dekket bord.Jenten som tusler over Vetrlidsallmenningen har ikke inntatt fast føde på over ett døgn. Hun er på en stram diett bestående av amfetamin og cola.For andre gang i dag stikker Lene innom apoteket. En kunde rygger baklengs til han kolliderer med fuktighetskrem og skyllevann. Lene går rett til skranken. To pupiller svømmer rundt i altfor store øyne.— Jeg har ti kroner. Jeg vet det er for lite, men kan jeg få tre sekstenmillimetere likevel? Vær så snill.- Du kan få in for ti kroner. - Bare in? Vanligvis koster de fem. Det gjør de på alle andre apoteker. Kan jeg i det minste få sprøytene til riktig pris?- Du kan få in eller ingen.- Faen. Dere tar overpris. Tar dere ekstra betalt, bare for å slippe å ha narkomane her inne?- Nå må du bestemme deg. Skal du ha denne ene, eller skal du ikke ha den?Lene betaler 10 kroner og tusler ut. Kveldens tredje skudd setter hun med skitten sprøyte. FOR TRE UKER SIDEN satt Lene med rene klær og nyvasket hår på er ruskollektiv i Hordaland. Hun ble lagt inn 22. desember, og feiret for første gang på årevis julen uten verken kanyler eller knall. Hun mente selv hun fikk håpet tilbake der ute. Etter seks uker klarte hun omsider å tenke på noe annet enn savnet etter nålen.- Det var deilig. Når man har vært rusfri så lenge ser man tingene i et litt annet perspektiv. Det tar noen uker før man kjenner naturlig glede.En urinprøve med spor av hasj satt en brå stopper for oppholdet på det fylkeskommunale behandlingssenteret. Rusing på huset er strengt forbudt. Lene ble kastet på dør, og svarte kontant med å kjøre i seg alle tilgjengelige rusmidler- Heroin, speed, Rohypnol og kreftmedisin. Det var helt jævlig. Jeg skal aldri mer sprekke på den måten.Lenes rallycross gjennom legemiddelhåndboken var nær ved å koste henne livet. Tre ganger våknet hun opp på Legevakten. Tre overdoser på en uke. Hun håper hun slipper en fjerde før torsdag. - UNNSKYLD FRUE. Beklager at jeg forstyrrer deg. Kunne du hjulpet meg med noen kroner til bussen?Lene står utenfor Bystasjonen, visstnok et av de beste stedene hvis du skal "bomme penger", som hun velger å kalle det. Hun spør etter penger til bussen, forteller at hun er narkoman, at hun trenger mat, trekker opp ermene for å vise at det er alvor. Hvis alt annet slår feil ber hun om noen kroner til en ren sprøyte.- Nei, jeg har ikke småpenger på meg i dag. Ellers skulle du fått.- Nei, nå må dere gi dere. Jeg ga nettopp fem kroner til en annen.Enkelte tømmer lommebøkene for småpenger, gir henne et klapp på skulderen En familie spør om hun har søkt hjelp hos Jesus, og lover deretter at de skal be for henne. De fleste har bare engstelige blikk å avse.En herre med hatt går først forbi, men stopper så opp og går tilbake. På bestemt vis, og med dirrende pekefinger, gjør han rede for hva han synes om "tiggere". - Finnes det ikke noen steder for slike som dere? Kan du ikke få penger på andre måter enn å plage oss? spør en kvinne.Jo, selvfølgelig finnes det alternativer. Lene kunne gjort som sine venninner og solgt sokketurer i Strandgaten. Hun kunne kledd seg naken mellom barneseter mens noen ronket der fremme. Da hadde kundene sluppet å støte på henne på dagtid, her med en utstrakt hånd, uten løfter om seksuelle gjen-ytelser.- Jeg kommer aldri til å selge meg. Uansett hva som skjer. Jeg vil ikke synke lavere enn det jeg gjør nå. Det var da jeg begynte å bomme penger jeg bestemte meg for å søke hjelp. Jeg vil ikke gå her og ta imot dritt fra folk lenger, bommer bare når det er fullstendig krise. LENE ER BARE 20 år, men er likevel veteran i byens rusmiljø. Hun satte sitt første skudd med heroin for fire år siden. Siden den gang har hun vært hektet.- Jeg begynte tidlig. Da jeg gikk på ungdomsskolen sniffet jeg lightergass i en kort periode. Dessuten drakk jeg en god del.Hun prøvde hasj for første gang som trettenåring. Deretter gikk det slag i slag med fleinsopp, amfetamin, piller, LCD og ecstasy. Hun flyttet mye gjennom oppveksten. Lene bodde et halvt år der og et halvt år her. De fleste stedene havnet hun i feil miljø. TIDLIG PÅ 90-TALLET var hun en av byens mest lovende junior-svømmere. Hun trente fem ganger i uken, og var med i Bergen Svømmeklubbs satsingsgruppe mot OL i Atlanta. Lene har livnært seg som sjonglør i København. Hun har reist Europa rundt, og kan tigge på flytende engelsk hvis det er nødvendig. Språket lærte hun da hun gikk på skole i York.Hun kjempet seg gjennom første klasse på videregående. Lene var klassens beste i flere fag. En prestasjon det står respekt av, med tanke på at hun ofte kom stein på skolen.- Gym gikk det skikkelig dårlig med. Jeg burde jo egentlig greid en god karakter, men vi hadde gym i første time fredag. Da lå jeg som regel fyllesyk på hybelen og røykte hasj. KLOKKEN 20.00 sitter Lene bak Realfagsbygget og leter etter friske årer. Det tok to timer å samle inn 500 kroner, 20 minutter å veksle inn småpengene, men bare et øyeblikk å kvitte seg med pengene i Nygårdsparken.- Det er ingenting som er lettere enn å få tak i heroin i Bergen. Finner du ingenting i parken eller på Torgallmenningen, kan du bare ringe på døren til selgerne. Det er nok heroin til alle som vil ha, og vel så det.Hun sitter på bakken, lent opp mot en betongsøyle. En utelampe kaster svakt lys over brukerutsyret - skitten sprøyte, ølboks, engangslighter og en gul liten flaske.- Det er best å bruke offentlige toaletter. Der er det i det minste tilgang på rent vann. Nå må jeg blande ut heroinen i sitronsaft. Det brune stoffet løser seg sakte opp undre den blå flammen. Lene napper lodotter fra genseren, bomullstrådene suger opp den grumsete væsken. Hun behandler sprøyten som en erfaren sykepleier, knipser ut luftbobler og gnir seg på armen.Selv om Lene er ung er hun merket av et hundretalls sprøytestikk. Blodårene er ødelagt, rispet opp og nesten umulig å treffe. Til nå har Lene klart seg med armene, men skal hun fortsette på kjøret må hun snart ta i bruk andre kroppsdeler - lysken, nakken, fotsålene.Bloddråpene renner ned håndbaken. Etter flere mislykkede forsøk treffer Lene åren. 0,1 gram heroin sprøytes inn i systemet. I løpet av et sekund slår dopet med all sin kraft. Øynene ruller bakover. Hodet henger løst på liten kropp. Hun gnir seg med møkkete hender i ansiktet. Syklister og fotgjengere haster forbi, mens den 20 år gamle Lene synker sammen på steinhellene.- Den var i sterkeste laget. Jeg ser så dobbelt. Tror jeg må reise meg nå, ellers blir det bare overdose. Må ikke sovne her. KLOKKEN 07.00 neste morgen våkner Lene på sofaen i kjærestens hybelleilighet. Hun har bare sovet noen få timer, lister seg ut av rommet, låser døren til dusjen og setter morgenskuddet.Det er fortsatt lenge til avrusing og abstinenser, nok av tid til å sjangle bekymringsløst rundt i sentrum.Kjæresten, en 23 år gammel student med fast jobb, er bekymret. Han røyker litt hasj, men har aldri rørt sterkere narkotiske stoffer. Kjæresten frykter at Lene ikke skal klare å komme seg ut, at han skal finne sprøytespisser på stuegulvet sitt i lang tid fremover. - DET ER BARE to dager igjen. Du må da kunne holde deg unna heroin frem til torsdag?- To dager er mye for meg.Det vet du. Hvis det var du som skulle sluttet med hasj om to dager, og du visste at du aldri ville få røyke det igjen, ville ikke du også kjørt i deg det du klarte?- Ikke hvis jeg hadde en kjæreste, en jeg var glad i, som ba meg holde meg unna. - Jeg er glad i deg, men du må finne deg i at heroin ligger over deg på min liste. Du kan be meg om hva som helst. Alt vil være enklere for meg enn å holde meg rusfri i dag.- Men det er det jeg ber deg om. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å hjelpe deg. Du kan få være her så lenge du vil. Jeg skal trøste deg hele tiden. Hvis du vil være alene skal jeg gå ut, hvis du vil ha selskap skal jeg skulke jobben.- Du forstår ikke hvordan det er.- Kanskje ikke, men både du og jeg forstår hvordan det er å være redd. Du er så redd for å gå over Høyden på kveldstid at jeg må følge deg.- Den frykten dreier seg om voldtekt. Det er noe helt annet.- Jeg har den samme redselen for at du skal sette en overdose. Tenk om du havner i respirator. Tenk om du dør. Hvor gøy tror du det er for meg å fortelle mine venner at kjæresten min måtte hentes med ambulanse på Bystasjonen?- Jeg må i alle fall få lov å ta noen tabletter.- Helt greit. Jeg skal til og med gi deg penger. Du trenger ikke betale det tilbake. Du trenger ikke betale tilbake noen av pengene du skylder meg hvis du holder deg unna heroin frem til torsdag.- Får jeg love å skyte pillene med sprøyte? - Da vil jeg se pillene, se at det er fabrikkprodusert. Det skal ikke være noe dollar-tegn på dem.- Greit. Du skal få se pillene.- Det skal jeg. Denne gangen mener jeg det. Hvis du går ut og kjøper heroin nå vil jeg aldri se deg mer. Jeg må stille noen krav. Det er umulig for meg å være sammen med deg på denne måten. LENE FÅR 450 KRONER i hånden, klemmer kjæresten, og ønsker ham lykke til på jobb.- Jeg lover. Ingen heroin. Vi snakkes i kveld, sier hun To timer senere sitter hun innelåst på toalettet i Vektertorget. Sprøyten er tom og armen blå. DET ER GÅTT TRE ÅR siden sist Lene var på kino. De gangen hun er innom Konsertpaleet er det for å benytte seg av de sanitære fasiliteter. Nå skal alt bli annerledes. Snart skal hun bli som oss - skaffe seg jobb, gå på kafi, kjøpe mat uten å løpe fra regningen etterpå.- Denne gangen er jeg sikker på å klare det. Jeg har fylt min tabbekvote. Dette er ikke noe liv. Jeg skal aldri mer sprekke, aldri mer skuffe de som fortsatt er glad i meg. Det er 48 timer til Lene skal bli rusfri. Alt er klart. Hun tar en siste telefon til Akutten for å få vite når hun skal innlegges. - Hva? Hvordan skal jeg klare det? Dere sa jo torsdag. Jeg takler ikke 14 dager til her ute. Folk dør mens de venter på behandling. Dere må hjelpe meg.Akutten har likevel ikke kapasitet til å ta mot Lene. Alle rom er opptatt. Lene får tilbud om en forberedende samtale, men innleggelse blir vanskelig. Kvinnen snakker rolig i den andre enden, sier at Lene må forstå, at hun ikke mener alvor når hun truer med overdose. DET ER TIRSDAG og det regner i Bergen. Lene står på Torgallmenningen med vått hår. I venstre sko har hun en halv brukerdose, godt gjemt i tilfelle hun støter på sykkelpolitiet- Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Det er mulig jeg drar til Oslo eller til Valdres. Der har jeg noen venner jeg kan bo hos. Lene bestemmer seg for å møte opp til forhåndssamtalen. Hun skal ta med seg kofferten. Hvis hun møter opp rusfri og ren i tøyet øker sjansene for at de tar henne inn i varmen. - Men først må jeg på apoteket. Jeg kan ikke bruke denne sprøyten en gang til. Torsdag får Lene plass ved Akutt-klinikken i Sandviken. Hun holder ut i seks dager før hun sprekker.

MANDAG KVELD: Lene har akkurat satt et skudd bak realfagbygget. Det er den tredje denne dagen og satt med en skitten sprøyte. Nå vandrer hun hvileløst rundt i sentrumsgatene.Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen