Samtidig fremgår det at Grytten og undertegnede er helt uenige på noen viktige punkter. Skal denne debatten han noen positiv effekt er det viktig at slik uenighet blir diskutert.

Grytten maner til større ærlighet i partiet og mener han litt for ofte ser at partifeller bruker vikarierende argumenter: «Et eksempel på slik vikarierende argumentasjon er det når partifeller sier at en sak ikke har fått organisasjonsmessig riktig behandling, mens det de egentlig mener er at de er uenig i de vedtak som er gjort.»

En leder som tenker slik har et alvorlig problem, for han kommuniserer ikke åpent med medlemmene, isteden mistenkeliggjør han dem. Dersom noen reiser innvendinger mot saksbehandlingen – og samtidig er uenig i vedtaket, så sier Grytten at innvendingene mot saksbehandlingen er eller kan være vikarierende. Her er Gryttens holdning oppskriften på hvordan man skal drepe enhver meningsfull samtale eller debatt: man tar ikke motdebattantens argumenter på alvor. Men ønsker man ærlighet i en organisasjon, og det sier jo Grytten at han gjør, så er første krav at ledelsen tar medlemmenes innvendinger på alvor og er villig til å diskutere de argumenter de faktisk fremsetter.

Dessuten er hovedpoenget i enhver debatt om behandling av saker i en organisasjon: ledelsen i enhver organisasjon har et uavkortet avsvar for at behandlingsmåten i en sak er plettfri i forhold til organisasjonens vedtekter. Påberoper organisasjonen seg i tillegg å være demokratisk, må prosessen gjennomføres i henhold til demokratiske spilleregler og med et demokratiske sinnelag. Kan det reises kritikk av prosessen frem til en beslutning, har ikke ledelsen gjort en god nok jobb. Punktum!

Har ledelsen gjort jobben sin, er det enkelt å avvise kritikk rettet mot behandlingsmåten.

Det er helt elementært i alt organisasjonsarbeid at dersom ikke tiltroen til ledelsen skal forvitre, så må medlemmene oppleve at de prosesser som fører frem til vedtak, er i henhold til organisasjonens vedtekter og demokratiske spilleregler.

Grytten velger å tolke meg dit hen at det er galt å lansere kandidater i mediene. Så enkelte er det ikke. Her må det utvises politisk skjønn, men det er som regel ikke et vanskelig skjønn. Når Grytten og Berrefjord lanserte Grete Knudsen som Hordalands kandidat til sentralstyret – binder man partiet, å velge en annen kandidat reiser straks spørsmålet om hvorfor man velger en annen. Signaliserer Grete Knudsen samtidig interesse for vervet, så er løpet langt på vei kjørt. Derfor er det noe ganske annet å lansere en av partiets frontfigurer, enn å lansere et vanlig partimedlem.

Det er selvsagt lett å støtte Gryttens ønske om ærlighet – og at man ikke skal bruke vikarierende argumentasjon. Men da var det forunderlige å høre Gryttens innlegg i debatten da Heidi Havelin ble valgt til styremedlem på årsmøtet søndag. Gryttens hovedpoeng var her at Heidi Havelin var foreslått av 14 partilag, derfor burde hun velges. Da er det et tankekors at Grytten til styret i Hordaland Arbeiderparti, fra Bergen foreslår, Anne-Gine Hestetun og Ole Berrefjord, to personer som ikke er foreslått av et eneste partilag.

Argumentasjonen forteller samtidig med all tydelighet hvor nødvendig det er at de andre partilagene samarbeider. Heidi Havelin var AUFs kandidat, hun ble foreslått av 14 lag, det er 11 AUF-lag i Bergen. Jeg vil ikke kritisere AUF for å samordne sine forslag. Men når antall forslag tillegges betydelig vekt, da har dette som konsekvens at de andre lagene også må samordne sine forslag. Det bør de gjøre snarest, om de ikke har lyst til å bli stående med «lua i handa».

Odd E. Rambøl