Av Ingunn Talhaug Rasmussen,

førskolelærer Blokkhaugen Barnehage

Vi utviklet et handlingsprogram for konflikthåndtering blant barna i barnehagen vår. Den nye praksisen ble utviklet i tilknytning til vårt arbeid med sosial kompetanse.

Vi definerer konflikt som en situasjon der barna forsøker å realisere sin vilje til tross for motstand fra andre barn. Konflikter kan være positive og utviklende om de voksne håndterer konflikten på en god måte.

«Si unnskyld» har lenge vært den frasen personalet har brukt i konflikter mellom barn i vår barnehage. Konflikter ble løst når et barn innrømmet skyld og sa unnskyld, særlig i forbindelse med fysiske konflikter. Slik vi så det, ga dette oppreisning til fornærmede. Barnet som hadde slått, lugget eller sparket ble via sterkt press fra den voksne formanet til å si unnskyld . Vi anså dermed konflikten som løst. Jeg vil understreke at dette er en forenkling av virkeligheten og at andre typer konflikter ble løst på andre måter. Poenget mitt er å vise kontrastene til den nye måten vi løser konflikter på.

Men først litt om prosjektet vi har arbeidet med i to år; utvikling av sosial kompetanse blant voksne og barn. Både praktisk og teoretisk arbeid førte til at vi sakte, men sikkert utviklet vår praksis på alle områder. Vi ble spesielt utfordret til å se på hva vi gjorde med konflikter mellom barna. Hvordan så vi på konflikter? Bidro vår måte å løse konflikter på til å utvikle empati, selvkontroll og selvhevdelse, som er så sentralt i sosial kompetanse?

Vår nye konfliktløsning

Konfliktløsning krever involvering fra den voksne. Den voksne skal konfrontere barnet med resultatet av dets handlinger i fysiske konflikter. Som regel gråter barnet som er slått og dette i seg selv er ubehagelig for alle. Det skal det også være. Barnet skal se at jeg har handlet slik at en annen har det vondt og gråter. Den voksne setter ord på det som har skjedd: «Ole gråter, han har det vondt, du slo ham med spaden i magen og nå har han det ikke bra.» Neste steg er at barnet får forklare seg. «Jeg slo ham fordi at ...» Den voksne stiller utfordrende spørsmål: «Hva synes du om å bli slått, — hvordan tror du Ole har det nå? Du må trøste ham og spørre om det går bedre.» At barnet helt konkret må stryke og blåse på tror jeg gjør noe med det barnet. Det blir konfrontert med sin handling og får deretter en mulighet til å gjøre det godt igjen ved å trøste. «Eg blidde så sinna fordi han ville ikkje gå av sykkelen.» «Ja, greit, men hva kunne du gjort istedenfor?» I en slik samtale får barnet trening i å se handlingsalternativer, - det går an å forhandle, spørre og kompromisse.

Vi tror at dette kan være med på å utvikle empati. Vi går dypere enn kravet om å si unnskyld . Barnet må stå til ansvar for sin handling, blir utfordret til å ta en annens perspektiv og til å tenke og handle positivt i etterkant av konflikten. Vi har tro på en læringseffekt av denne arbeidsmåten. Vi har sett at barna i vår barnehage har utviklet en større grad av omsorg enn før, - de er rause med trøst og hjelp. De er snare til å se andre barn som trenger hjelp. De har utviklet en solid og nyttig kompetanse i å kunne være til hjelp og nytte for andre uten å se på egen vinning. Dette ser jeg på som en positiv bivirkning av vår konflikthåndtering.

Noen kan innvende at en slik måte å tenke og handle på er rigid og er med på å gjøre partene til vinner og taper, og at barn ikke skal få være sinte og sure. Jeg vil hevde tvert imot. Dette er en måte som gir barna større handlingsrom, den oppøver vilje og evne til å se verden gjennom andre barns øyne, samtidig som barnet får anerkjennelse på ulike følelser og uttrykk.

For de voksne har det vært læring og utvikling i de samme egenskapene som vi ønsket å fremelske hos barna. Vi går inn i konfliktene, tar parti, gjør feil og begynner om igjen. De voksne har også vært nødt til å se verden og virkeligheten gjennom barnas øyne. Barna har fått ekte og tydelige voksne som setter grenser og er trygge.

I et samfunnsmessig perspektiv har vi behov for mennesker som har evne og vilje til å skille rett fra galt, som ser handlingsalternativer, og ikke minst - kan føle med et annet menneske. Den danske teologen Knud E. Løgstrup sier: «Den enkelte kan aldri ha med et annet menneske å gjøre uten at han holder noe av dets liv i sin hånd.»

Vi voksne når ikke alltid frem med våre gode intensjoner. Jeg ville handle riktig i en konflikt mellom to barn og spurte Erik, 4 år: «Hva kunne du ha gjort istedenfor å slå ham med spaden?» Det ble lang pause mens Erik lette etter svaret. Så kom det: «Slått ham uten spaden?»