Odd Roger Enoksen har satt både seg selv og sitt skrantende Senterparti i en pinefull situasjon. Han ba lørdag partiet finne ny leder, vel vitende om at de aktuelle kandidatene allerede har sagt nei til å overta.

Både Marit Arnstad og Åslaug Haga hadde før landsstyremøtet gjort det tindrende klart at hensynet til barna går foran hensynet til partiet.

Å stille sin plass «til disposisjon», som det så vakkert heter i organisasjonslivet, skjer som regel når det er misnøye med lederen. Det er ensbetydende med at han eller hun er innstilt på å gå av. Så å si uten unntak fører slike erklæringer til lederskifte. Og i de aller fleste tilfeller står en eller flere kandidater parat til å overta.

«Risikerer» gjenvalg?

Slik er det ikke i Senterpartiet. Verken i stortingsgruppen eller i partiet ellers finner vi politikere — utenom de to kvinnene - som har format til å få dvergen på fote igjen. Det ser bekmørkt ut. Derfor lød en av spekulasjonene i går at Enoksen likevel kan «risikere» å bli gjenvalgt.

Sett med nordlendingens øyne er dette en håpløs løsning. Han merker misnøyen og mistilliten. Ønsket om et skifte gjennomsyrer hele partiet. Selv om han neste år bare har fire år bak seg som partileder, har han spilt fallitt.

Å overta stafetten etter suksessrike Anne Enger Lahnstein var riktignok en oppgave som var like utakknemlig som det i sin tid var å hoppe etter Bjørn Wirkola.

Det viste seg tidlig at Enoksen ikke hadde format til å bli en kraftfull partileder. Men ingen kan påstå at han ikke har gjort så godt som han kunne. Etter valget i fjor har partiet likevel forsvunnet i en dis, så anonymt og usynlig som bare SV i perioder har opplevd. Ingen bryr seg i dag om hva Senterpartiet mener som opposisjonsparti. Denne likegyldigheten må selvsagt partilederen stå til ansvar for.

På oppsigelse

Å bli mer eller mindre presset til å fortsette som leder - fordi de beste ikke vil overta - er en nødløsning av verste sort. Enoksen vil selvsagt være uten spirit og glede, og partiet har lite å se frem til av fornyelse.

Det er samtidig vanskelig å bebreide Enoksen, for det var en allmenn forventning i Senterpartiet at han skulle gi melding om at han ville vike. I et halvår frem til landsmøtet sitter han nå på oppsigelse, med tilsvarende redusert autoritet.

Kan situasjonen fortone seg mindre lystelig for en politisk leder?

Odd Roger Enoksen er en jordnær politiker som trolig vil håpe på at Åslaug Haga etter mye om og men likevel lar seg overtale. Hun og ektefellen har to barn sammen i alderen tolv og ni år, mens alenemoren Marit Arnstad har en sønn på tre. De stiller med andre ord ikke helt likt i kravet om å bli spart for uriasposten som senterpartileder.

Lundteigen og Kleppa

Hvem andre er i kikkerten? Den uberegnelige og viltre Per Olaf Lundteigen? Absolutt ikke, selv om han vel er den i partiet som er mest kreativ og original i sin tenkning, på godt og på vondt.

En annen kunne ha vært Magnhild Meltveit Kleppa. Hun er erfaren, inngir tillit og trygghet, men er knapt typen på en politiker som hører til gruppen karismatikere. Mange vil mene at det er det Senterpartiet så sårt trenger.

Partiet har det vanskeligere enn noensinne. Enkelte meningsmålinger plasserer det under sperregrensen, og noen ny EU-kamp er i det blå. I Stortinget har det ikke på flere tiår hatt mindre innflytelse enn nå. Er det rart at de tillitsvalgte river seg i håret i fortvilelse - og at de som måtte være av talenter kvir seg for å ta ansvar?